Anmeldelse: Negro Romance nr. 3

 

Negro Romance nr. 3

av Roy Ald og Alvin Hollingsworth

Fawcett, 1950

Herunder følger en omtale av det tredje nummeret av det amerikanske tegneserieheftet Negro Romance, som utkom med tre utgaver i 1950, på høyden av romantikkserienes popularitet i USA. Dette heftet skilte seg ut fra de andre bladene i samme genre ved at det rettet seg mot svarte lesere. Derfor er alle figurene svarte i disse historiene om kvinner og menn som inngår romantiske forbindelser med alt hva det innebærer av drama, lidenskap og svik. Samtlige historier er skrevet av Roy Ald, som også var redaktør, og tegnet av Alvin Hollingsworth, på denne tiden en erfaren serietegner, og senere billedkunstner og professor ved City of New York University. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

I min anmeldelse av Negro Romance nr. 1 nevnte jeg at karakterene, i alle fall de fleste av dem, kommer fordelaktig ut av en sammenligning med samtidige helteserier for gutter med hensyn til kompleksitet og psykologisk dybde. Ved nærmere ettertanke er det imidlertid ikke helteserier som er det det mest naturlige å sammenligne med, for de mest populære samtidige amerikanske tegneseriene for et maskulint publikum i samme aldersgruppe som de Negro Romance siktet seg mot, var slett ikke helteserier, men krim-, skrekk- og krigsserier. Og protagonistene der var slett ikke alltid heroiske. Det var snarere deres feil og mangler som gjorde dem interessante. I beste fall var de «tragiske helter» som straffes for sine uheldige valg, men kanskje vel så ofte handler historiene om tvers gjennom umoralske personer som møter undergangen som straff for sine overtredelser mot loven og moralen. 

I Negro Romance handler det også mye om synd og straff, men også forsoning, for vanligvis seirer kjærligheten til slutt. Som i de to foregående nummerne møter vi også her unge kvinner med middelklassebakgrunn som møter en mann, gjør feil som fører til brudd med mannen, før de til slutt innser sine feil og finner tilbake til sitt hjertes utkårede. 

Ingen av  kvinnene er i utgangspunktet spesielt sympatiske. I den første historien, «My Love Betrayed Me», møter vi en hovedperson som innleder et forhold til sjefen. Men når den sensuelle og flamboyante forretningspartneren til sjefen, som attpåtil viser seg å være kriminell, legger an på henne, lar hun seg villig forføre. Lest med moderne øyne vil nok mange stusse over sammenblandingen av arbeidsgiveransvar og kjærlighetsforhold, men denne historien ble skrevet lenge før «metoo» ble et begrep, så asymmetriske maktforhold i arbeidslivet i kombinasjon med erotiske forbindelser problematiseres naturlig nok ikke.

I den andre historien, «Fateful Decision», har protagonisten paranoide vrangforestillinger om sin stemor og er nær ved å ødelegge ikke bare sin egen lykke, men også sin fars liv. Her benytter forfatter Roy Ald seg av en upålitelig forteller som ikke bare misoppfatter menneskene rundt seg, men også seg selv. 

I «Spite!», den siste historien, dreier det seg også om mistroiskhet, da den urbane, småborgerlige hovedpersonen lar pengeinteresser komme i veien for kjærligheten med en hardtarbeidende bonde. Men heldigvis gjenopprettes kjærligheten på siste side, et mønster som forøvrig går igjen i alle fortellingene.

Hvorfor alle disse moralsk defekte kvinnene? Mennene som elsker dem, er jo alle feilfrie, kloke og tolerante nesten inntil det absurde. Det handler selvsagt om identifikasjon. Leseren liker å kjenne seg selv igjen i protagonisten. Med fare for å virke generaliserende og dermed opprettholde kjønnsbaserte stereotypier, postulerer jeg herved at kvinner er mer bevisst på sine feil og moralske defekter enn menn, jf. alt snakket om «skam» og «flink pike-syndrom» i våre dager.  I alle fall var det nok noe i den retning Roy Ald hadde i tankene da han skrev disse fortellingene, om han da ikke hadde en misogynisk agenda og nøt å fremstille kvinner som underlegne menn moralsk sett.

Ellers er det verdt å nevne at historiene er ganske repetitive. De er bygget over samme lest, og leksene hovedpersonene lærer, er stort sett de samme. Personene vi møter, er for det meste fra samme sosiale sjikt, med de samme målene i livet: stabil økonomi, sosial mobilitet og familieliv og kjærlighet innenfor de gjeldende rammene i etterkrigstidens Amerika før den seksuelle revolusjon. Historiene er også ganske ordrike, med mye indre monolog og omfangsrike snakkebobler, typiske genretrekk i romantikkseriene. Alvin Hollingsworths tegninger er kompetente og vel så det, men han sliter med å skape særegne ansikter. Han må ty til frisyrer og antrekk for å gjøre karakterene distinkte. Dessuten spiller farveleggingen en viktig rolle. Tegningene er preget av en litt tørr realisme som kun i beskjeden grad tar i bruk overdrivelser og andre virkemidler som aksentuerer drama og indre og ytre bevegelse. Men tegningene er profesjonelt utført og de får frem handlingsforløpet på en klar måte, selv om man sjelden blir blendet av tegneteknisk briljans. De vil imidlertid trolig langt på vei tilfredsstille de fleste lesere som er vant med å lese serier som ikke er tegnet av topptalentene fra denne perioden.

En ting har imidlertid vært skuffende ved lesningene av de ni historiene som ble publisert i Negro Romance 1-3, nemlig det totale fraværet av seksuelle minoriteter, enten det er snakk om homoseksuelle, biseksuelle, transseksuelle, demiseksuelle, polyamorøse, panseksuelle eller aseksuelle. Vi sender herved et forurettet blikk mot 1950-tallets trangsynte mennesker og ber dem skjerpe seg. Vi vil ha mer inkludering og mangfold.

Negro Romance nr. 3 kan leses her.