Gå til hovedinnhold

Anmeldelse: Negro Romance nr. 3

 


Negro Romance nr. 3

av Roy Ald og Alvin Hollingsworth

Fawcett, 1950


Herunder følger en omtale av det tredje nummeret av det amerikanske tegneserieheftet Negro Romance, som utkom med tre utgaver i 1950, på høyden av romantikkserienes popularitet i USA. Dette heftet skilte seg ut fra de andre bladene i samme genre ved at det rettet seg mot svarte lesere. Derfor er alle figurene svarte i disse historiene om kvinner og menn som inngår romantiske forbindelser med alt hva det innebærer av drama, lidenskap og svik. Samtlige historier er skrevet av Roy Ald, som også var redaktør, og tegnet av Alvin Hollingsworth, på denne tiden en erfaren serietegner, og senere billedkunstner og professor ved City of New York University. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


I min anmeldelse av Negro Romance nr. 1 nevnte jeg at karakterene, i alle fall de fleste av dem, kommer fordelaktig ut av en sammenligning med samtidige helteserier for gutter med hensyn til kompleksitet og psykologisk dybde. Ved nærmere ettertanke er det imidlertid ikke helteserier som er det det mest naturlige å sammenligne med, for de mest populære samtidige amerikanske tegneseriene for et maskulint publikum i samme aldersgruppe som de Negro Romance siktet seg mot, var slett ikke helteserier, men krim-, skrekk- og krigsserier. Og protagonistene der var slett ikke alltid heroiske. Det var snarere deres feil og mangler som gjorde dem interessante. I beste fall var de «tragiske helter» som straffes for sine uheldige valg, men kanskje vel så ofte handler historiene om tvers gjennom umoralske personer som møter undergangen som straff for sine overtredelser mot loven og moralen. 




I Negro Romance handler det også mye om synd og straff, men også forsoning, for vanligvis seirer kjærligheten til slutt. Som i de to foregående nummerne møter vi også her unge kvinner med middelklassebakgrunn som møter en mann, gjør feil som fører til brudd med mannen, før de til slutt innser sine feil og finner tilbake til sitt hjertes utkårede. 


Ingen av  kvinnene er i utgangspunktet spesielt sympatiske. I den første historien, «My Love Betrayed Me», møter vi en hovedperson som innleder et forhold til sjefen. Men når den sensuelle og flamboyante forretningspartneren til sjefen, som attpåtil viser seg å være kriminell, legger an på henne, lar hun seg villig forføre. Lest med moderne øyne vil nok mange stusse over sammenblandingen av arbeidsgiveransvar og kjærlighetsforhold, men denne historien ble skrevet lenge før «metoo» ble et begrep, så asymmetriske maktforhold i arbeidslivet i kombinasjon med erotiske forbindelser problematiseres naturlig nok ikke.




I den andre historien, «Fateful Decision», har protagonisten paranoide vrangforestillinger om sin stemor og er nær ved å ødelegge ikke bare sin egen lykke, men også sin fars liv. Her benytter forfatter Roy Ald seg av en upålitelig forteller som ikke bare misoppfatter menneskene rundt seg, men også seg selv. 


I «Spite!», den siste historien, dreier det seg også om mistroiskhet, da den urbane, småborgerlige hovedpersonen lar pengeinteresser komme i veien for kjærligheten med en hardtarbeidende bonde. Men heldigvis gjenopprettes kjærligheten på siste side, et mønster som forøvrig går igjen i alle fortellingene.


Hvorfor alle disse moralsk defekte kvinnene? Mennene som elsker dem, er jo alle feilfrie, kloke og tolerante nesten inntil det absurde. Det handler selvsagt om identifikasjon. Leseren liker å kjenne seg selv igjen i protagonisten. Med fare for å virke generaliserende og dermed opprettholde kjønnsbaserte stereotypier, postulerer jeg herved at kvinner er mer bevisst på sine feil og moralske defekter enn menn, jf. alt snakket om «skam» og «flink pike-syndrom» i våre dager.  I alle fall var det nok noe i den retning Roy Ald hadde i tankene da han skrev disse fortellingene, om han da ikke hadde en misogynisk agenda og nøt å fremstille kvinner som underlegne menn moralsk sett.




Ellers er det verdt å nevne at historiene er ganske repetitive. De er bygget over samme lest, og leksene hovedpersonene lærer, er stort sett de samme. Personene vi møter, er for det meste fra samme sosiale sjikt, med de samme målene i livet: stabil økonomi, sosial mobilitet og familieliv og kjærlighet innenfor de gjeldende rammene i etterkrigstidens Amerika før den seksuelle revolusjon. Historiene er også ganske ordrike, med mye indre monolog og omfangsrike snakkebobler, typiske genretrekk i romantikkseriene. Alvin Hollingsworths tegninger er kompetente og vel så det, men han sliter med å skape særegne ansikter. Han må ty til frisyrer og antrekk for å gjøre karakterene distinkte. Dessuten spiller farveleggingen en viktig rolle. Tegningene er preget av en litt tørr realisme som kun i beskjeden grad tar i bruk overdrivelser og andre virkemidler som aksentuerer drama og indre og ytre bevegelse. Men tegningene er profesjonelt utført og de får frem handlingsforløpet på en klar måte, selv om man sjelden blir blendet av tegneteknisk briljans. De vil imidlertid trolig langt på vei tilfredsstille de fleste lesere som er vant med å lese serier som ikke er tegnet av topptalentene fra denne perioden.


En ting har imidlertid vært skuffende ved lesningene av de ni historiene som ble publisert i Negro Romance 1-3, nemlig det totale fraværet av seksuelle minoriteter, enten det er snakk om homoseksuelle, biseksuelle, transseksuelle, demiseksuelle, polyamorøse, panseksuelle eller aseksuelle. Vi sender herved et forurettet blikk mot 1950-tallets trangsynte mennesker og ber dem skjerpe seg. Vi vil ha mer inkludering og mangfold.


Negro Romance nr. 3 kan leses her.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Frå Würmstuggus postkasse: Bør eg forlate Twitter?

  Me har fått eit brev frå ein lesar som stillar nokre viktige spørsmål. Nynorsken var skrekkeleg, så me har tatt tillate oss å rette opp dei verste feila med omsyn til grammatikk og ortografi. Kjære Würmstuggu Eg står i eit frykteleg dilemma. Og eg trur ikkje eg er den einaste som tenkjer på dette. Kan eg med god samvit halde fram med å bruke den populære mikrobloggtenesta Twitter no som ho har blitt kjøpt opp av Elon Musk? Og kva skal eg gjere med bilen min?  Etter at Musk byrja å kome med trugsmål om å kjøpe opp Twitter i våres, og la fram sine ambisjonar om å slutte å røkte innhaldet der, har det gått meir og meir opp for meg at han er ein fascist som under dekke av  «ytringsfridom», kva no der inneber i vår tid, og «meiningsutvekskling», har som føremål å skape splid og hat blant menneska og leggje til rette for auka rovdyrskapitalisme i verda. Farlege stemmer skal ikkje lenger utestengast, og det skal etter kva eg forstår, ikkje lenger vere grenser for kva ein kan skrive der. Ja,