Gå til hovedinnhold

Akvatisk pornografi og tørre formuleringer

 


Lisa Him- Jensen

Sifonofor

Cappelen Damm, 2022


Om ikke med fryd, så med forventning om at det som venter meg bak det grønne omslaget med akvatisk formede bokstaver, versaler, alle sammen, som bekjentgjør at tittelen er «Sifonofor» samt mer konvensjonelle bokstaver som opplyser om genre («dikt») og forfatterens navn («Lisa Him-Jensen»), er korte tekster utformet i tråd med den moderne lyrikkens konvensjoner - hyppige linjeskift, vilkårlig punktuasjon og gåtefullt meningsinnhold, åpner jeg boken og blar forbi et par tittelsider, en kolofon og et par sitater, ett på norsk og ett på engelsk, før selve diktsamlingen åpenbarer seg for meg. 


Tekstene svarer til forventningene mine. De har lite ved seg, som så mye annet i denne genren. Forfatteren har kanskje noe på hjertet, noe hun ønsker at leseren skal ga del i, men tekstene hun har forfattet, tilbyr leseren lite. De handler om liv, natur, frukt, kunnskap, begjær, forplantning og det sosiale spillet vi alle tar del i, forsåvidt en potent motivkrets som i alle fall siden bibelsk tid har preget mye fin litteratur, men Him-Jensen ser ikke ut til å ha vilje eller ferdigheter til å si noe interessant om disse temaene. Språket er tørt og monotont, ideene er lite spennende, og innholdet virker privat og dermed uvekommende for leseren, eller i alle fall den leseren som skriver dette. Og så veldig mange flere lesere, kommer denne boken neppe til å få - slik er samtidslyrikkens vesen. Så får det bli et åpent spørsmål om bøker som dette fortjener flere lesere.


Det er kanskje ikke all verden til lyrikk Him-Jensen byr på, men hun skal berømmes for å bruke manetmetaforen i denne riktig så skitne, nærmest pornografisk passasjen:


Hannmaneten spruter sperma

ut i vannet; hunnmaneten tar den opp

i munnen, en åpning som også er anus


Kan oral- og analsex likestilles med det klassiske coitus? Det er kanskje dette spørsmålet som utgjør kjernen i denne diktsamlingen. Er spørsmålet verdt å stille? 

Jeg vet sannelig ikke.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib