Lisa Him- Jensen
Sifonofor
Cappelen Damm, 2022
Om ikke med fryd, så med forventning om at det som venter meg bak det grønne omslaget med akvatisk formede bokstaver, versaler, alle sammen, som bekjentgjør at tittelen er «Sifonofor» samt mer konvensjonelle bokstaver som opplyser om genre («dikt») og forfatterens navn («Lisa Him-Jensen»), er korte tekster utformet i tråd med den moderne lyrikkens konvensjoner - hyppige linjeskift, vilkårlig punktuasjon og gåtefullt meningsinnhold, åpner jeg boken og blar forbi et par tittelsider, en kolofon og et par sitater, ett på norsk og ett på engelsk, før selve diktsamlingen åpenbarer seg for meg.
Tekstene svarer til forventningene mine. De har lite ved seg, som så mye annet i denne genren. Forfatteren har kanskje noe på hjertet, noe hun ønsker at leseren skal ga del i, men tekstene hun har forfattet, tilbyr leseren lite. De handler om liv, natur, frukt, kunnskap, begjær, forplantning og det sosiale spillet vi alle tar del i, forsåvidt en potent motivkrets som i alle fall siden bibelsk tid har preget mye fin litteratur, men Him-Jensen ser ikke ut til å ha vilje eller ferdigheter til å si noe interessant om disse temaene. Språket er tørt og monotont, ideene er lite spennende, og innholdet virker privat og dermed uvekommende for leseren, eller i alle fall den leseren som skriver dette. Og så veldig mange flere lesere, kommer denne boken neppe til å få - slik er samtidslyrikkens vesen. Så får det bli et åpent spørsmål om bøker som dette fortjener flere lesere.
Det er kanskje ikke all verden til lyrikk Him-Jensen byr på, men hun skal berømmes for å bruke manetmetaforen i denne riktig så skitne, nærmest pornografisk passasjen:
Hannmaneten spruter sperma
ut i vannet; hunnmaneten tar den opp
i munnen, en åpning som også er anus
Kan oral- og analsex likestilles med det klassiske coitus? Det er kanskje dette spørsmålet som utgjør kjernen i denne diktsamlingen. Er spørsmålet verdt å stille?
Jeg vet sannelig ikke.
Kommentarer
Legg inn en kommentar