Proktologisk analyse av tre forsøk på å beskrive samtidens ugjennomtrengelighet.

"Det eneste dere er interessert i, det er å springe omkring og prate dritt om alt og alle. Og så har dere fått allting helt gratis oppi fanget."

Wam og Vennerød, "Lasse og Geir", 1976.

OK, vi tar noen kjappe bokomtaler mens den vestlige sivilisasjonen fortsetter sin lemenmarsj mot historiens skraphaug.

Fyrsten av Henrik N. Langeland (2013)

Dette er oppfølgeren til den glimrende Wonderboy fra 2003. Den ambisiøse Christian von der Hall, som siden sist har bygget opp et av landets ledende kommunikasjonsbyråer, surfer videre fra antiklimaks til antiklimaks i en roman som mangler nerve, men som oppveier dette med en mengde vasne karakterer og unødvendige opplysninger. Hvis du ikke makter å være litt slem mot hovedpersonen din, er det lite poeng i å skrive roman, Langeland. Dette var kjedelige greier.

Underkastelse av Michel Houllebecq (2015)

Frankrikes litterære enfant terrible Michel Houellebecq er en slags høyrevridd, sexfiksert Dag Solstad. Hans prosa er glitrende, og bøkene hans er fulle av interessante observasjoner rundt tilværelsen i det senkapitalistiske Europa. Her dreier det seg om et kulturelt og politisk impotent Frankrike som villig underkaster seg islamismens dynamiske og erotisk forlokkende kraft. Handlingen utspiller seg i nær fremtid, og mye tyder på at Houellebecqs profetier fort kan gå i oppfyllelse.

A War for the Soul of America: A History of the Culture Wars av Andrew Hartman (2015)

Andrew Hartmans bok om den amerikanske "kulturkrigen" mellom konservative og venstreorienterte krefter i akademia og politikk på 70-, 80-tallet og 90-tallet er vel verdt å få med seg. Striden om negrenes borgerrettigheter i 1960-årene markerer startskuddet for denne verdikampen, som forfatteren anser som avsluttet rundt år 2000, med den liberale siden som en foreløbig seierherre. I løpet av denne perioden har en rekke bevegelser og intellektuelle skoler kommet inn på banen og preget den offentlige samtalen i the land of the free i varierende grad: nymarxister, svarte nasjonalister, neokonservative, kristenkonservative, poststrukturalister, homobevegelsen etc. Det har ikke manglet på aparte virkelighetsoppfatninger hverken på høyre- eller venstresiden. Noen har oppnådd politisk makt, noen har vært døgnfluer, og noen har oppnådd noe i retning av kulturelt hegemoni. Selv om man aner at Hartman ikke er helt nøytral, gir boken likefullt et nyansert og balansert innsyn i en kompleks diskurs, som også har hatt sine ringvirkninger her i Europas ytterkant.

(Illustrasjon: Bob Bugg)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen