Gå til hovedinnhold

Proktologisk analyse av tre forsøk på å beskrive samtidens ugjennomtrengelighet.

"Det eneste dere er interessert i, det er å springe omkring og prate dritt om alt og alle. Og så har dere fått allting helt gratis oppi fanget."
Wam og Vennerød, "Lasse og Geir", 1976.


OK, vi tar noen kjappe bokomtaler mens den vestlige sivilisasjonen fortsetter sin lemenmarsj mot historiens skraphaug.


Fyrsten av Henrik N. Langeland (2013)
Dette er oppfølgeren til den glimrende Wonderboy fra 2003. Den ambisiøse Christian von der Hall, som siden sist har bygget opp et av landets ledende kommunikasjonsbyråer, surfer videre fra antiklimaks til antiklimaks i en roman som mangler nerve, men som oppveier dette med en mengde vasne karakterer og unødvendige opplysninger. Hvis du ikke makter å være litt slem mot hovedpersonen din, er det lite poeng i å skrive roman, Langeland. Dette var kjedelige greier. 


Underkastelse av Michel Houllebecq (2015)
Frankrikes litterære enfant terrible Michel Houellebecq er en slags høyrevridd, sexfiksert Dag Solstad. Hans prosa er glitrende, og bøkene hans er fulle av interessante observasjoner rundt tilværelsen i det senkapitalistiske Europa. Her dreier det seg om et kulturelt og politisk impotent Frankrike som villig underkaster seg islamismens dynamiske og erotisk forlokkende kraft. Handlingen utspiller seg i nær fremtid, og mye tyder på at Houellebecqs profetier fort kan gå i oppfyllelse.


A War for the Soul of America: A History of the Culture Wars av Andrew Hartman (2015)
Andrew Hartmans bok om den amerikanske "kulturkrigen" mellom konservative og venstreorienterte krefter i akademia og politikk på 70-, 80-tallet og 90-tallet er vel verdt å få med seg. Striden om negrenes borgerrettigheter i 1960-årene markerer startskuddet for denne verdikampen, som forfatteren anser som avsluttet rundt år 2000, med den liberale siden som en foreløbig seierherre. I løpet av denne perioden har en rekke bevegelser og intellektuelle skoler kommet inn på banen og preget den offentlige samtalen i the land of the free i varierende grad: nymarxister, svarte nasjonalister, neokonservative, kristenkonservative, poststrukturalister, homobevegelsen etc. Det har ikke manglet på aparte virkelighetsoppfatninger hverken på høyre- eller venstresiden. Noen har oppnådd politisk makt, noen har vært døgnfluer, og noen har oppnådd noe i retning av kulturelt hegemoni. Selv om man aner at Hartman ikke er helt nøytral, gir boken likefullt et nyansert og balansert innsyn i en kompleks diskurs, som også har hatt sine ringvirkninger her i Europas ytterkant.

(Illustrasjon: Bob Bugg)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n