Proktologisk analyse av tre forsøk på å beskrive samtidens ugjennomtrengelighet.

"Det eneste dere er interessert i, det er å springe omkring og prate dritt om alt og alle. Og så har dere fått allting helt gratis oppi fanget."

Wam og Vennerød, "Lasse og Geir", 1976.

OK, vi tar noen kjappe bokomtaler mens den vestlige sivilisasjonen fortsetter sin lemenmarsj mot historiens skraphaug.

Fyrsten av Henrik N. Langeland (2013)

Dette er oppfølgeren til den glimrende Wonderboy fra 2003. Den ambisiøse Christian von der Hall, som siden sist har bygget opp et av landets ledende kommunikasjonsbyråer, surfer videre fra antiklimaks til antiklimaks i en roman som mangler nerve, men som oppveier dette med en mengde vasne karakterer og unødvendige opplysninger. Hvis du ikke makter å være litt slem mot hovedpersonen din, er det lite poeng i å skrive roman, Langeland. Dette var kjedelige greier. 

Underkastelse av Michel Houllebecq (2015)

Frankrikes litterære enfant terrible Michel Houellebecq er en slags høyrevridd, sexfiksert Dag Solstad. Hans prosa er glitrende, og bøkene hans er fulle av interessante observasjoner rundt tilværelsen i det senkapitalistiske Europa. Her dreier det seg om et kulturelt og politisk impotent Frankrike som villig underkaster seg islamismens dynamiske og erotisk forlokkende kraft. Handlingen utspiller seg i nær fremtid, og mye tyder på at Houellebecqs profetier fort kan gå i oppfyllelse.

A War for the Soul of America: A History of the Culture Wars av Andrew Hartman (2015)

Andrew Hartmans bok om den amerikanske "kulturkrigen" mellom konservative og venstreorienterte krefter i akademia og politikk på 70-, 80-tallet og 90-tallet er vel verdt å få med seg. Striden om negrenes borgerrettigheter i 1960-årene markerer startskuddet for denne verdikampen, som forfatteren anser som avsluttet rundt år 2000, med den liberale siden som en foreløbig seierherre. I løpet av denne perioden har en rekke bevegelser og intellektuelle skoler kommet inn på banen og preget den offentlige samtalen i the land of the free i varierende grad: nymarxister, svarte nasjonalister, neokonservative, kristenkonservative, poststrukturalister, homobevegelsen etc. Det har ikke manglet på aparte virkelighetsoppfatninger hverken på høyre- eller venstresiden. Noen har oppnådd politisk makt, noen har vært døgnfluer, og noen har oppnådd noe i retning av kulturelt hegemoni. Selv om man aner at Hartman ikke er helt nøytral, gir boken likefullt et nyansert og balansert innsyn i en kompleks diskurs, som også har hatt sine ringvirkninger her i Europas ytterkant.

(Illustrasjon: Bob Bugg)