Om vestens villskap og nødvendigheten av å bære våpen

 

Würmstuggu-redaksjonen er som kjent glad i western. Tre uker etter vår Zane Grey-anmeldelse, synes jeg det er på tide å dele mine tanker om det siste nummeret av Tex Willer samt en gammel roman om rett og galt og nødvendigheten av å bære våpen i det ville vesten. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.

Vi begynner med Tex Willer nummer 733. Dette er andre og siste del av historien som ble innledet med «Desertøren» i forrige nummer. Historien beynner med en lang forfølgelsessekvens med tallrike skuddvekslinger. Den er utmerket utført. Så roer tempoet seg ned og vi får påfyll med informasjon og deretter en ny actionfylt sekvens der våre helter får has på skurkene. Siste del er det konsekvensene for en av bifigurene vi bekymrer oss for, i den grad man kan bekymre seg for sånt i Tex Willers univers. Slutten er kanskje litt omstendelig, men skaper en veldig ryddig slutt som slett ikke er uten underholdningsverdi. Tilbake sitter jeg som leser med en følelse av å ha fått det jeg har betalt for. Dette er en idealtypisk Ted Willer-historie, selv om ikke Tiger Jack og Kit Willer er med. 

Handlingen er fengende og byr på flere overraskende vendinger og dessuten virker den relativt troverdig. Det er ikke realisme Nizzi og Bruzzo driver med her, men genrefiksjon etter en velbrukt formel og med ganske realiske rammer og en svært konservativ estetisk og fortellerteknisk tilnærming. Og for Nizzi, som har skrevet Tex i over 40 år, er det ikke vanskelig å få dette til å fungere bra. Actionsekvensene er lange og dramatiske. Her må tegner Bruzzo ta hovedæren, for man får ikke god action uten en god tegner. Persongalleriet er interessant, men figurene er selvfølgelig litt overfladisk portrertert. Alt i alt synes jeg dette var en finfin avslutning på historien som begynte i forrige nummer. Jeg kommer nok til å kjøpe neste nummer, om ikke klimakrisen, et eventuelt russisk militært angrep eller en alvorlig ulykke gjør det umulig for meg å få tak i det.

Men vent! Jeg har også lest en westernroman. Savage Range heter den, og forfatteren er Luke Short, en av de aller største westernforfatterne back in the day. Utover en tegneserie jeg anmeldte i fjor, har jeg ikke lest noe av Short før. Boken, som opprinnelig kom ut i 1938, har en temmelig innviklet intrige, i alle fall sammenlignet med Tex Willer, og et persongalleri som er ganske omfattende. De fleste er typer, og ikke alle er like velutviklet. Noen forblir bare navn. Det er for så vidt greit nok. Det holder med de viktigste figurene. 

Helten, en handlefør eks-cowboy med naturlig autoritet, et kvikt hode og utmerkede skyteferdigheter blir i starten hyret inn til å hjelpe til i en brutal eiendomstvist. Det viser seg at han også har gode moralske instinkter og dessuten en sterk  tiltrekningskraft på ugifte kvinner. Men han gir seg selvfølgelig ikke hen til erotiske utskeielser, for dette er en amerikansk western fra 30-tallet, ikke norsk sleaze fra 1970-tallet. Det er mye som skjer i romanen, og flere ganger går handlingen en uventet vei, men skurken får sin straff til slutt, og de viktigste figurene får sine romantiske behov tilfredsstilt. Det er mye action, og plottet vrir og vender på seg med naturlig smidighet, takket være Shorts effektive språk. Jeg brukte litt tid på å komme gjennom boken, men det var mer på grunn av skriftstørrelsen enn mangel på litterære kvaliteter. Det kan godt tenkes at jeg leser Luke Short igjen om anledningen skulle by seg.

Tex Willer nr. 733

«Overløperen» av Claudio Nizzi og Giovanni Bruzzo

Egmont, 2025

Savage Range

Luke Short

Dell, 1957