Clay Allison i
Ujevn kamp
Williams forlag, 1974
La oss vende tilbake til Clay Allison, den liderlige, våpenkyndige gambleren som spiller kort, nedlegger damer og bekjemper skurker i «Sexy Western»-bøkene. Jeg har just lest boken Ujevn kamp fra 1974 og har i den anledning noen tanker jeg kunne tenke meg å dele med Würmstuggus lesere, i alle fall de av leserne som interesserer seg for sleazy westernlitteratur fra forgangen tid.
Før jeg begynner, vil jeg si at jeg under lesningen fant handlingen litt treg ganske lenge, men de siste 30 sidene trakk opp totalinntrykket en god del. Det må sies at Ujevn kamp er ikke den beste Clay Allison-boken jeg har lest. Det er uansett uvesentlig, for denne teksten handler ikke om litterær kvalitet.
Handlingen utspiller seg i en søvnig by i Indianerterritoriet, altså det vi idag kaller Oklahoma. I begynnelsen av boken blir vi kjent med en korrupt sheriff med en kriminell fortid. I kapittel 5 blir den føderale politimannen Sam Johnston introdusert. Han er mer renhårig lovmann enn Rand og er i tillegg svart, noe som forvolder ham utfordringer i møte med enkelte av byens innbyggere. (La meg benytte en parentes til å antyde at det ser ut som figuren er inspirert av lovmannen Bass Reeves.) Først i kapittel 6 kommer vår helt Clay Allison på banen. Han er på gjennomreise, men er som alltid klar for kvinner og hasardspill. Johnston og Allison slår seg etter hvert sammen og bekjemper en ransliga. Slik er handlingen i veldig korte trekk, men den skal vi ikke dvele ved her. Vi skal heller konsentrere oss om den dypere tematikken samt elementene som gjør dette til en typisk Clay Allison-bok.
Det siste først: Intrigen er enkel, figurene er utpreget flate og genrekonvensjonene overholdes, dog i enklere form enn det vi vanligvis ser i mer forseggjorte westernromaner. Det er slagsmål, skuddvekslinger, barbesøk, togran og bankran, og (SPOILER ALERT) skurkene får sin rettmessige straff til slutt. Romanen inneholder tre sexscener som er ganske så detaljerte i beskrivelsene av kjønnsakten. De involverer totalt to kvinner og to menn, men det kommer vi tilbake til senere. Ingen av sexscenene har noe som helst å si for handlingen og kan godt hoppes over om man er av den bluferdige typen, for kjønnsorganer er definitivt i bevegelse. Dessuten er et helt kapittel viet til kortspill, Allisons levebrød. Boken er underholdende nok, selv om det nok vil være en overdrivelse å si at den bugner over av litterær kvalitet. Men så er jo ikke det poenget med disse bøkene heller. «Sexy Western» er jo upretensiøs underholdningslitteratur skrevet for menn av allmuen, et marked som idag langt på vei er borte takket være fjernsyn, computerspill, sport og pornografi.
Tematisk sett er det litt av hvert å finne her. Som westernromaner flest handler Ujevn kamp om handlinger som overskrider en grense, og reaksjonen på disse handlingene. Grenseoverskridelsene handler her om brudd på sosiale normer, både de som er nedfelt i lovverket, og de som handler om alminnelig anstendighet. Heltene har ikke bare det moralske overtaket, de har også loven på sin side. Selv om Allison selv er en sjuskete outsider i en lite lovregulert periferi, er hans makker, den føderale agenten, representant for statsmakten og den mer sofistikerte østkystkulturen den springer ut fra. Her ser vi en konflikt mellom høy og lav, mellom sentrum og periferi, og bakom lurer motsetningsforholdet mellom borgerskap og proletariat.
Påfallende nok har flere av Clay Allison-bøkene jeg har omtalt de siste årene behandlet temaet rasisme. Det gjelder særlig Kamp med Ku Klux Klan og, i noe mindre grad, Neger og hvit. I Ujevn kamp kommer denne tematikken til uttrykk i behandlingen Johnston utsettes for av innbyggerne i boken. Han er nemlig en svart mann og utsettes for både «krenkende ord og handlinger, som man sier. Det faktum at myndighetsfiguren også representerer en umyndiggjort minoritet er en interessant vri som gir narrativet et skinn av originalitet. Det er også tydelig at fortellerstemmens sympati er på Johnstons side, ikke bare fordi han representerer loven og moralen, men også fordi han er offer for rasefordommer. I alle fall er dette tydelig for lesere med adekvate leseferdigheter og kjennskap til tradisjonell norsk semantikk.
For språklig sett er det nok enkelte som vil rynke på nesen. Ujevn kamp ble skrevet i en tid da innbyggerne i Norge stort sett var norske, og de få som ikke var det, måtte åpne munnen for å avsløre at de kom fra et annet land. Rasisme var noe man hørte om i andre land, og det var fortsatt noen tiår igjen før venstreradikale språkmagikere fikk det for seg at ord skaper virkeligheten, og at språket derfor måtte lutres og reformeres for å tilpasses intellektuelle trender fra den andre siden av Atlanterhavet. En ting er bruken av ordet «nigger» som brukes i replikkene til skurkene i boken - i dagens antirasistiske diskurs er det alene grunn til å kanselere boken. En annen og - ifølge samme diskurs - kanskje enda mer graverende synd, er den nøytrale fortellerstemmens bruk av «neger» i omtalen av den svarte politimannen. De som har fulgt med i norsk presse de siste årene, kan ikke unngå at importen av amerikanske språktabuer har gått så hurtig at man må anta at mange yngre lesere ikke vil forstå vokabularet forfatteren bruker. Det må legges til at disse «yngre leserne» er en rent hypotetisk størrelse, for de eksisterer antageligvis ikke. Likevel må det nevnes at det finnes nok av folk som mer enn gjerne fordømmer det de ikke forstår.
Jeg lovte å komme tilbake til sexscenene. Den første kvinnen som får pleie intim omgang med Allison, er en hore ved et av byens etablissementer. «Oi, oi!» utbryter hun beundrende ved synet av Allisons lem. «- Hvilken tingest du har! Ta det med ro nå, så du ikke sprenger meg i filler.» Hun er såre fornøyd etter en omgang med den velutstyrte kåtgrisen. Den andre kvinnen Allison nedlegger, er en hotellinnehaverske som i begynnelsen fremstår som blyg, men som etter å ha kommet på gli, viser seg å besitte en umettelig seksuell apetitt. I kapittel 15 kommer hun til Allisons hotellrom for å nyte hans «tingest», men møter i stedet Johnston der. Hennes reaksjon på politimannens anatomi og fremtoning fremstilles i tråd med fremdeles rådende rasestereotypier.
Hun hadde hørt hva andre piker hadde sagt om sorte menn. Om deres voldsomme kjønnsdrift. Om hvordan de klarte å tilfredsstille en pike fullt ut. Om hvor store og seige de var. var det virkelig sant alt det hun hadde hørt? Nå var hun nødt til å finne det ut.
Dermed blir Johnston og Allison bukbrødre. Men dette har som sagt ingenting med selve handlingen å gjøre, og det får ingen betydning for forholdet mellom de to heltene som litterære figurer. Alt sammen er bare en parentes i den mye viktigere kampen for å opprettholde en grunnmur av sivilisasjon i en utkant sentralmakten har beskjeden kontroll over.
Ujevn kamp er den 28. boken om Clay Allison. At det ved utgivelsestidspunktet bare var fem år siden den første boken i serien utkom, sier litt om hvor populær denne serien var, selv om det selvfølgelig ikke sier noe direkte om seriens litterære kvaliteter. Men bøkene er underholdende skrevet, og de sier litt om den tiden de ble ugitt i. Spør De meg, sier de også en god del om mer tidløse aspekter ved mannlig psykologi. Dette er lettfordøyelig populærlitteratur som ikke sikter høyt, men som trykker på de rette knappene. Les den gjerne om De interesserer Dem for slikt. Men som sagt, det finnes bedre bøker i «Sexy Western»-serien.
Fantastisk! Ler meg ihjel!
SvarSlett