SS' stjerneetterforsker tar saken!

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Fatherland

Robert Harris

1992

Romanen Fatherland av Robert Harris er en detektivhistorie, satt i Tyskland i 1964. Men dette er et Tyskland som vant krigen. I kontrast til andre «alternative historie»-scenarier, er dette relativt realistisk. Europa er dominert av Tyskland, med Øst-Europa inkorporert i Riket, og Vest-Europa (inkludert Storbritannia) i et ulikt allianseforhold. USA vant mot Japan, men Tyskland utviklet en egen atombombe før USA kunne sette sin i bruk i Europa, noe som ledet til en våpenhvile. Det er nå en kald krig, hvor USA støtter den Sovjetiske reststaten bortenfor Uralfjellene i en evig gerillijakrig på østfronten. Dette er bakteppet for historien. 

Fortellingen utspiller seg under en avspenningsperiode. Den amerikanske presidenten, Joseph Kennedy, skal besøke Berlin (vi blir fortalt at dette er første gang for en amerikansk president) på Førerens fødselsdag, i en symbolsk handling for varig fred mellom de to rikene, åpenbart basert på tøværsperioden under Khrusjtsjov i vår egen historie. I uken før dette snubler vår hoveperson Xavier March, en etterforsker i kriminalpolitiet (underlagt SS), over et mordmysterium. Dette leder ham til noe som ser ut som en ulovlig rans- og smuglingsring som inkriminerer seniormedlemmer av Nazipartiet, men det viser seg at dette handler om at noen forsøker å dekke over noe langt mer skremmende. 

Den oppmerksomme leser vil fort plukke opp at det nettopp er Holocaust som er den underliggende forbrytelsen som er dekket over. Alle «vet» at jødene i Europa er vekk, «sendt østover», og det ligger i luften at de nok er drept eller i hvert fall er døde, men det er få som har noe konkret. Dette er det Xavier March, ved hjelp av en amerikansk journalist med egen agenda, finner ut av. Harris har gjort grundig forskning, både på det vi har av dokumentasjon på Holocaust og på hvordan naziregimet faktisk fungerte. Men dette er ikke en presentasjon av en gjeng med rabiate monstre. Dette regimet, anno 1964, minner mer om Sovjetunionen under Bresjnev enn det gjør vårt bilde av naziregimet som en nærmest demonisk størrelse. Regimet har forkalket, og de som driver det, er mer opptatt av stabilitet og opprettholdelse av egen makt enn overordnede ideologiske mål. 

Boken er godt skrevet, med et sterkt driv. Jeg vil ikke gå inn i plottet i detalj, men jeg vil si at den slutter på en tvetydig note. Det er aldri helt klart hvor mye folk vil bry seg om sannheten bak forsvinningen av Europas jøder. Å ta dette veldig alvorlig, kan lede til en avbrytelse av forsøkene på tilnærming, og i verste fall en atomkrig. I den kontrafaktiske virkeligheten handlingen finner sted i, vil dette være verdt det? Forbrytelsen ligger jo 20 år tilbake i tid? Alt dette får meg til å tenke at denne boken ikke egentlig handler om Nazi-Tyskland eller Holocaust, i hvertfall ikke først og fremst. 

Vi husker forbrytelser fordi de er av politisk relevans og nytteverdi, ikke fordi de er «unikt» onde. Romanen impliserer at den eneste grunnen vi har et så sterkt forhold til Holocaust er at naziregimet ble fullstendig beseiret, og at dets undergang er en viktig del av det mytologiske grunnlaget for dagens verdensorden. Derfor må nazistene være unikt onde, ikke minst for å renvaske vår allianse med Stalins Sovjetunionen, et regime bygd på massegraver vel så mye som dette hypotetisk seirende Nazi-Tyskland. I denne boken virkelighet får vi en forståelse av at Stalins forbrytelser har noe av den samme kulturelle vekten som Hitlers har i vår virkelighet. Dette gjelder selvsagt særlig i Tyskland, men det er implisert i boken at dette er ganske allment akseptert.

Denne boken er absolutt anbefalt om du bare vil lese en spennende fremstilling av en alternativ virkelighet. Det er et snev av John le Carré møter Phillip K. Dick her, men den er også en sterk invitasjon til å se ting i perspektiv, og fra andre vinkler. For, hvertfall i noen grad, er jo dette sann historie. Ikke om Nazi-Tyskland, men om Sovjetunionen. Solzhenitsyn kom til Vesten, snakket og skrev, og folk brydde seg. En stund. Men millioner av mennesker forsvant inn i Gulagene, og anses som en historisk fotnote. Om noe av dette vekker interesse, vil jeg anbefale boken.