Augustrapport

 

Vi har mottatt et brev som vi har valgt å publisere i sin helhet. Avsender la ved et fotografi som vi dessverre ikke kan gjengi grunnet redakassjonens retningslinnjer. Brevet besvares av redaktøren Dalberg på vegne av Würmstuggu-redaksjonen.

Kjære Würmstuggu

Vi er et multikulturelt kunstnerkollektiv som leser deres anmeldelser av westernfiksjon med tidvis stor og dessverre litt for ofte avmålt interesse. Vi undres om dere har lest noe bra Tex Willer i det siste. 

Med vennlig hilsen

Oda Sjursen, Janine Smith og Fatima Saim, 

Tønsberg Art Sluts

Jeg har nå lest Tex Willer nr. 735 og vil her gjøre rede for mine tanker om denne episoden med tittelen «Jakten på navahoen», som avslutter historien som ble påbegynt i samme nummer. Dette er ikke en underrettelse om personlige preferanser, men et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 

Nok en gang lar jeg meg imponere av Yannis Ginosatis fabelaktige tegninger. Den store detaljrikdommen, den dynamiske streken og det forfinede håndverket han demonstrer, kan kanskje virke litt overveldende i det lille formatet, og vil nok oppleves som et  distraksjonsmoment for lesere som er opptatt av å komme til slutten av fortellingen på raskest mulig vis, for Ginosatis har en stil som skiller seg en del ut fra de vanlige Tex Willer-tegnerne. Joda, det tar tid å komme seg gjennom de hyperdetaljerte tegningene, men det er samtidig det som gjør denne historien til noe for seg selv, for handlingen er ikke spesielt original. 

En brutal bandittleder og en korrupt sheriff samarbeider om vinningskriminalitet av det blodige slaget. Det er også et trekantdrama der den korrupte sheriffen kjemper mot den modige, sterke og godhjertede navahoen Julio om den vakre enken Elaine. Julio utgjør fortellingens moralske sentrum. Han er den krenkede, den hvis ære og sinnsro må gjenopprettes. 

Heldigvis kan Tex Willer bistå. Han er som vanlig uovervinnelig. Ikke bare skyter han med overmenneskelig fart og kontroll skytevåpnene sine, han er også utrolig smart, både som stifinner, kjenner av den kriminelle psyke og som mestertaktiker. Hans etiske dømmekraft er upåklagelig og han er en mennskekjenner av de sjeldne. Kort sagt er Tex Willer det mest perfekte mennesket på jorden. I bunn og grunn er Tex også den eneste helten i historiene som fortelles om ham. Det er alltid han som når alle de viktige innsiktene og tar alle avgjørelsene. Kit Carson er egentlig bare forlengelse av Willer, en som gir ham ekstra slagkraft i slagsmål og væpnede konfrontasjoner med kriminelle. Med unntak av det angivelige skjørtejegeriet og kjærligheten til god mat samt det faktum at han er gammel, er selve figuren Carson totalt blank. Replikkene hans kunne like gjerne vært tanker i Tex Willers hode, tanker som vanligvis blir raskt forkastet.

Jeg avslører selvfølgelig ikke hvordan historien ender, men jeg kan avsløre at heller ikke i Tex Willer nr. 735 trekker våre helter sine siste åndedrag. Selv ble jeg i høyeste grad underholdt av denne todeleren, men spør De meg om et år, er det ikke sikkert jeg husker hva den handler om. Men hva gjør vel det? 

Jeg har også lest den siste «gigantboken» om den gulkledde rangeren. Den har manus av Claudio Nizzi og tegninger av Colin Wilson, som mange Tex Willer-lesere formodentlig kjenner fra albumserien om Blueberrys unge år. Til tross for sitt opphav i New Zealand og sin bakgrunn fra 2000 AD er det i den fransk-belgiske bande dessinnée-tradisjonen Wilson befinner seg som tegner og historieforteller. Det betyr at vi får et eventyr som ser hakket mer sofistikert ut rent visuelt, enn det vi er vant med i Tex Willer-sammenheng, selv om Wilson naturlig nok har tilpasset tegnestilen til det sort-hvitt-formatet. Historien, som handler om sørstats-revansjonisme, er spennende og godt fortalt. Handlingen er lagt til Virginia, altså en ganske annen del av Amerika enn områdene der Willer og Carson vanligvis ferdes. Dette er imidlertid noe jeg synes Nizzi og spesielt Wilson kunne gjort mer ut av. Alt i alt er «Den siste opprøreren» en god historie som bør tilfredsstille den kresne Tex Willer-leser.

Würmstuggu-redaksjonen