Fra Würmstuggus postkasse: Klar til handling

 

Vi har mottatt et brev. Vi publiserer det i uavkortet form:

Dalberg, lånte ikke du en Walt Slade-bok av meg for noen uker siden? Jeg tror jeg trenger den. Kan du levere den tilbake en av de nærmeste dagene?

Karl Kjølvik

Majorstuen

Ja, det stemmer at jeg lånte boken av Dem. De sa De ikke likte tanken på at Deres kone kunne oppdage den. Jeg har lest den nå og føler intet behov for å ha den her lenger.

Jeg må jo si at jeg likte boken. Den var underholdende og akkurat passe lett til at den var fort gjort å komme gjennom. Som De vet, har jeg lest en del bøker om den syngende Texas Rangeren Walt Slade og vet at kvaliteten på disse romanene ofte kan variere. Dette er nok den beste boken om «El Halcon» jeg har lest, i alle fall føltes det sånn da jeg la den fra meg. Og den er i hvert fall bedre enn de Walt Slade-romanene jeg har skrevet om på Würmstuggu. Plotet er ikke særlig originalt, men det er velformet og handlingsmettet, så det blir aldri kjedelig. Nå skal det riktignok mye til for å kjede meg når jeg leser western, men jeg synes nå denne boken skiller seg noe ut i positiv forstand fra de andre Walt Slade-bøkene jeg har lest. En ting er det seksuelle forholdet mellom Slade og romanens femme fatale som mer enn antydes. Og kvinnen, salooneieren Frances, er minneverdig i seg selv, lettkledd som hun er og bevæpnet med en pisk hun ynder å straffe uskikkelige bargjester med. 

Språket, som er gitt norsk språkdrakt av Fred Tuesen, er nøytralt (pregløst vil kanskje noen si) og glir lett gjennom en historie som trykker på alle de rette knappene for meg og formodentlig andre med en forkjærlighet for billige westernromaner. Det er særlig i naturskildringene Bradford Scott (som i Skandinavia er kjent som Jackson Cole) skinner som prosaist. I denne boken er det en ørken som byr på de mest intenst skildrede scenene. Historien handler om kvegtyverier og eierskap til land, ikke spesielt originalt, selvfølgelig, men man leser ikke Walt Slade for originaliteten. Utover det kan jeg nevnte at Slade som vanlig får bruk for sin resonnerende hjerne, sine geologiske kunnskaper og, selvfølgelig, sine ferdigheter med skytevåpen. Alt er med andre ord slik det bør være i romanen «Klar til handling» («Chuck-Line Rider Guns») fra 1962 eller deromkring. 

Jeg stikker innom med boken på torsdag, for da skal jeg på korøving på Marienlyst. Er De hjemme i fem-tiden?

Redaktør Dalberg