Så er jeg hjemme, utslitt etter kampen.
Jeg legger fra meg våpenet og setter
meg ned i lenestolen, slår på lampen.
Det mørkner hurtig utendørs. Jeg retter
mitt blikk mot de forblåste, svarte trærne
og snø som nøler på sin ferd mot bakken
og stjernene som glitrer i det fjerne.
Jeg løfter glasset, nipper til konjakken
og grunner over menneskenaturen
dens hardhet og dens underlige brister.
Så sveiper blikket mot den grå figuren
i speilet. Han ser mot meg, streng og bister,
med øyne som kan gjennomskue alt.
Jeg skrur av lyset, slipper mørket inn
og åpner vinduet. Det blåser kaldt.
En gjennomtrengende og knivskarp vind
som vekker sansene og tømmer sinnet
for slagg, slår rett imot meg der jeg står
og kjenner fantasiene forsvinne.
De kommer nok tilbake neste vår.
Illustrasjon: Caspar David Friedrich

Kommentarer
Legg inn en kommentar