Strikk, pikk og didaktikk

 

NOVELLE AV FJODOR LARSSON

​Solen hadde knapt stått opp over den falleferdige ungdomsskolen før adjunkt Thorkildsen rakk å trekke pusten og kjenne lukten av fuktig linoleum, gammel kaffe og sin egen desperasjon. Det var første skoledag etter høstferien, og 9B var utpekt som pilotklasse for det nye tverrfaglige prosjektet hans.

​Didaktikk var for Thorkildsen ikke bare et fag; det var en forbannelse. Problemet var bare at 9B verken trodde på obskure teorier om den nærmeste utviklingssone eller svak empiri fra Piaget. De trodde på hærverk, fyll og totalt anarki.

​Thorkildsen smilte stramt mens han la fram utstyret på tavlehylla. Det var tid for kunst og håndverk kombinert med helsefag og praktisk matematikk.

​«I dag,» sa han med en røst som skalv faretruende, «skal vi utforske form, funksjon og elastisitet. Dere skal lære å strikke.»

​En kollektiv stønning gjallet gjennom rommet. Markus, klassens ubestridte bølle, lente seg tilbake i stolen så den knaket. «Strikke? Hva faen skal vi strikke, Thorkildsen? Et skjerf til den patetiske trusa di?»

​«Nei, Markus,» svarte Thorkildsen, og øynene hans glimtet med et ubehagelig, glassaktig lys. «Vi skal strikke kondomer. Av grovull og ståltråd. Og for at det skal ha didaktisk verdi, skal dere måle og tilpasse produktene etter levende modeller i klasserommet.»

​Klasserommet ble dødsstille.

​Thorkildsen låste døren fra innsiden og puttet nøkkelen i brystlommen. Han dro fram en bunke med rustne, spisse strikkepinner og et nøste med så stiv ull at det lignet stålull. På kateteret plasserte han en anatomisk dukke, men da han dro lakenet av dukken, så elever til sin skrekk at det ikke var en plastmodell – det var en grotesk, utstoppet og deformert trefigur med en ruvende, skåret trepenis, påmontert et digitalt skyvelær.

​«Sosiokulturell læringsteori tilsier at vi lærer best gjennom smertefull praksis,» sa Thorkildsen og begynte å gå mellom pultene. «Hver gang dere mister en maske, trekker jeg ti millimeter fra karakteren deres. Hvis strikketøyet ryker under testen på trefiguren... vel, da blir det gjensitting. Permanent.»

​Markus prøvde å reise seg, men Thorkildsen var overraskende rask. Med et vanvittig brøl rammet han en 40 centimeters strikkepinne tvers gjennom Markus’ pult så treverket splintret, bare millimeter fra fingrene hans.

​«Strikk, Markus!» visket Thorkildsen tett i øret hans, mens han kjente lukten av gammel sprettball-strikk og muggost fra lærerens pust. «Rett, vrang, rett, vrang. Om du ikke mestrer maskene nå, vil didaktikken fortære deg levende.»

​Mens tårene begynte å trille hos de panikkslagne 14-åringene, og de knallrøde fingrene deres ble kuttet opp av den stive ulltråden, satte Thorkildsen seg ved kateteret. Han hevet sin egen strikkepinne, smurte den inn med et tykt lag vaselin, og begynte å nynne lavt på en gammel barnesang mens han stirret taust på klassen.