Bokomtale: Frykten dreper

 

Jeg innrømmer det. Jeg er ikke spesielt kresen når det gjelder westernromaner. Underholdt blir jeg åkkesom når det er cowboyer og seksløpere inne i bildet. Jeg liker det gjenkjennelige miljøet og den enkle moralen, jeg liker de gjentagende motivene, de velkjente typene og de actionfylte historiene, og jeg liker å vite omtrent hva jeg går til når jeg leser slike bøker.

Vel, nok om det. Jeg har akkurat lest westernromanen Frykten dreper fra 1966. Romanen er 92 sider lang (og kanskje derfor heller bør betegnes som kortroman) og er nr. 138 i «Villmarkserien», en serie westernromaner i hefteformat som forlaget Scandia hadde en viss suksess med på det norske billigbokmarkedet på femti-, seksti- og syttitallet. Mitt eksemplar er et opptrykk fra 1984 med et nytt omslag.

Forfatteren er Finn Halse, en svært produktiv forfatter som skrev hundrevis av western- og krimromaner i tiårene etter krigen, altså i en tid da også menn leste fiksjon for underholdningens skyld. Halse skrev ikke under eget navn, men brukte en rekke engelskklingende pseudonymer. I dette tilfellet er det «Charles Norwood» som står oppført som forfatter. Slik pseudonymbruk var en ikke uvanlig praksis blant norske westernforfattere. Et eksempel er den langt mer berømte Kjell Hallbing. Han hadde sjelden sitt egentlige navn på bokomslaget. Jeg har tidligere anmeldt et par romaner av Finn Halse, Cowboy uten nerver og Jernharde menn. De vekte hverken vill begeistring eller avsky. Derfor var det heller ikke med forventninger om å stå overfor et banebrytende litterært kunstverk jeg påbegynte lesningen av Frykten dreper.

Boken handler om noen handelsreisende som kommer til en liten gullgraverby for å tilby sine varer. Men byen viser seg å være styrt av et par brødre som livnærer seg ved å tyne pengene ut av innbyggerne. De har nemlig full kontroll over byens næringsliv og kan ta akkurat den prisen de vil uten å måtte ta hensyn til markedet. I tillegg er de regelrette banditter som ikke står tilbake for å bruke voldsmakt for å opprettholde sitt grep om byen. For loven er ikke kommet til den lille byen ennå. Her, i utkanten av det amerikanske imperiet, har Washington lite det skulle sagt. Det er de sterkeste som rår. Kort sagt handler romanen om et forsøk på å temme byen og bringe den inn under lovens herredømme, et velkjent tema i westernlitteraturen. 

Figurene er ikke spesielt velutviklet. Dybde og særpreg er det ingen av dem som har, hverken helter eller skurker, og distinksjonen helt/skurk er veldig tydelig hele veien. Det er først på slutten av boken vi får vite at helten er ekspert med revolveren. Litt juks, spør du meg, for historien ville ikke tapt noe på å etablere dette på et tidligere tidspunkt. Snarere tvert om. Men greit nok, det. Selve intrigen er ganske engasjerende, selv om den ikke er spesielt snedig. Og selv om språket er pregløst og billedfattig, er historien godt fortalt. Likevel synes jeg nok handlingsgangen byr på litt for få voldelige konfrontasjoner. Det er først på slutten det blir noe mannefall å snakke om. Hva så med romantikken? Joda, det er en kvinne her som faller svært brått for vår helt. Det er imidlertid ikke den minste antydning til «kjønnsorganer i bevegelse», til forskjell fra senere norsk western. 

Går man litt under overflaten i romanen, aner man et svakt ekko av Lenin, for den strukturelle fienden i denne romanen er monopolkapitalismen og en lokal revolusjon, der de progressive, revolusjonære agentene danner en allianse med jordbrukerne, er løsningen på problemet. Jeg skal naturligvis ikke avsløre om revolusjonen lykkes, men jeg kan si at dette er det mest actionfylte og minneverdige partiet i romanen. 

Jeg har enda en Finn Halse-roman liggende her. Sannsynligvis kommer jeg til å lese også den om ikke altfor lenge. For den moderate underholdningsverdien jeg finner i disse bøkene er tilstrekkelig til at jeg gjerne besøker Halses litterære univers igjen.