BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE
Hysteri og vanvidd i norsk offentlighet
Pål-Henrik Hagen
2026
Nylig mottok jeg en utgave av Pål-Henrik Hagens bok Hysteri og vanvidd i norsk offentlighet. Dette er en samling essayer skrevet av Hagen for nettmagasinet Subjekt over en fem års periode, der Hagen snakker om alt fra koronapandemien (og hvordan myndighetene håndterte den) til hans gryende støtte til Donald Trump og MAGA-bevegelsen. Den inkluderer også noen innledende tekster der forfatteren reflekterer litt over sin egen intellektuelle reise og de siste årenes politiske utviklinger. Tekstene er organisert etter tematikk, snarere enn strengt kronologisk, som gjør boken mer lesbar.
Boken har et omfattende noteapparat, men i stedet for tradisjonelle henvisninger har man et sett med lenker til aktuelle nettsider. Det er også en QR-kode bak i boken som leder leseren direkte til en nettside der lenkene er lagret. Dette systemet var antakelig uunngåelig, da de fleste tekstene her i utgangspunktet ble lagt ut på nettet med lenker i teksten. Likevel synes jeg dette er noe kronglete. Notene er ellers hjelpsomme, dette er ikke en vitenskapelig tekst, og grundighetsnivået ligger over standarden til essay-skrivere, i min erfaring.
Hysteri og vanvidd er en samfunnskritisk tekst med en skarp slagside mot den kulturelle venstresiden. Forfatterens satiriske brodd er bedre enn lignende samfunnskritiske tekster, og hever boken over den typiske bitre tonen som slik rak kritikk ofte fører med seg. Dette gjør den til en glede å lese gjennom, selv for en som har lest mange slike tekster før.
Hagen er ikke nådig mot dem som farer med «vanvidd», i hans øyne. De innledende essayene er på mange måter bokens høydepunkt, og et av disse er titulert «Et forsvar for raseri». Raseri er ifølge Hagen en rasjonell respons på vanvidd, og vanvidd forblir vanvidd selv om det presenteres i en «saklig» tone. Ellers er mye av hans refleksjoner i disse tekstene ting jeg kjenner meg igjen i, også den krypende erkjennelsen av at mange av menneskene rundt en faktisk er enten sprø eller forledet av sprø mennesker, om de virker aldri så sindige i fremtoning. Fremtoningen av sindighet gjelder riktignok langt fra alle. Noen sprø folk fremstår sprø, som Hagen også viser til.
De beste seksjonene i boken, foruten de innledende essayene, er om woke, kjønn og korona. Om korona tar Hagen opp hvordan den norske koronaresponsen ble improvisert etter beslutningstageres forgodtbefinnende, og gikk imot og langt forbi de tidligere handlingsplanene for en pandemi av samme alvorlighetsgrad. Dette dokumenteres via første- og annenhåndskilder, og er som Hagen påpeker absurd.
Hagen er vittig i sin påpeking av hvor absurd de nye «tankene» om kjønn faktisk er. Disse er lovfestet via tredjekjønnskategorien samt utallige byråkratiske prosedyrer. Dette dekker Hagen med en elegant sarkasme hvor han setter den dagligdagse opplevelsen av kjønn opp mot de akademiske absurditetene. Disse debattene hviler på at akademikerne overvelder sitt publikum med komplekse begreper, og bruker sin akademiske autoritet til å overkjøre uenigheter. Hagen sparer heller ikke på kruttet ovenfor konvensjonell likestillingsfeminisme. Han ønsker ikke å sette opp menn som en ny «undertrykt klasse» som kan appellere via organisasjoner som «mannsforum» til den norske stat for å «bedre menns stilling». Snarere appellerer han direkte til marginaliserte menn, og oppfordrer dem til å bli sinte.
Den samme stilen ser man også i tekstene om woke, der han påpeker hvor ensidig og tendensiøs wokere tolker den historiske arven til Vesten, eksempelvis i Nasjonalmuseets håndtering av maleriet av Leiv Eriksson. At folk som uttrykker forakt for den norske arven kan være ansvarlige for nasjonalmuseet er et tankekors. Som Hagen gjør klart flere ganger er det store spørsmålet her ikke hvorvidt disse tingene gir mening, men hvordan disse tankeretningene fikk så mye støtte i den kognitive eliten i utgangspunktet.
Jeg er noe mindre begeistret for delene om klima og Ukraina, der Hagens debattteknikk ikke fungerer like bra i mitt syn. Hva gjelder førstnevnte er Hagen på sitt beste når han snakker om det eskatologiske elementet i klimabevegelsen, og når han påpeker absurditeten av at lille Norge (og strengt tatt Europa som sådan) skal begå selvmord for planeten når USA, Kina og India ikke ser ut til å ha noen slike intensjoner. Men vitenskapelig sett er dette et for komplekst tema til at jeg er villig til å komme med sterke antakelser om sannheten i den og den teorien. Av inklinasjon er jeg sympatisk innstilt til folk som kjemper for sitt hjemland, så jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske det beste for ukrainerne i krigen. Mye av bekymringene og innvendingene Hagen kommer med er jeg enig i, men han skal være forsiktig med å grave seg for mye ned i detaljer, etter mitt syn.
Om Trump sier jeg ingenting denne gangen, folk sier nok om ham. En av tekstene til Hagen heter «Det finnes bare et godt valg i dag: Donald Trump» og var skrevet i november 2024. Hagens ord får stå for seg selv, men jeg understreker enighet i at folk er altfor opphengt i mannen. Om alt det negative som sies om han var sant (noe jeg ikke tror), er han fortsatt langt mer et symptom enn en årsak, og neste «Trump»-skikkelse blir nok mer radikal.
Til slutt kan vi spørre hvem som har nytte av denne boken, og hva boken kan brukes til. Om man har blitt frustrert over samfunnsdebatten de siste årene, men uten å være dypt involvert, er dette en god innføring i diskusjonen om woke i Norge. Hagens stil som består i å stille folkevettet opp mot akademiske ekkokamre er retorisk nyttig. Særlig i kjønnsdebatten blir man fort overveldet av kompliserte argumenter det er vanskelig å følge, på grunn av akademisk svada, som nevnt over, og sunt folkevett er en god kur, om man ikke lar seg blende av formell ekspertise. Denne metoden har likevel sine baksider, når temaene blir mer komplekse og nyanserte, som er tilfelle med klimadebatten.
En annen innvending er at den intenst polemiske stilen bidrar til at mange som kanskje burde lese og ta inn over seg innholdet, neppe vil komme lenger enn den første siden før de kaster boken i veggen. Dette gjelder i særdeleshet Hagens brådd mot feminisme, der Hagen skriver i stilen til Det kommunistiske manifest, av Marx & Engels. «Menn i Norges land, foren dere!» Mine personlige erfaringer er dog at konstruktive samtaler over uenigheter på feltene som dekkes i boken ofte er fåfengte, så det er usikkert om en mer forsonende tone hadde hjulpet. Det ville også vært en mindre underholdende bok. Det kan virke som om boken bare klager, men det er mye her som viser at forfatteren har mer på hjertet. De innledende essayene i særdeleshet hinter til en interesse for å forstå dagens samfunn, og særlig de siste årenes vanvidd, i sin helhet. Om forfatteren ender opp med å skrive mer omfattende om samfunnet og polemikken, vil nok undertegnede lese det.
Denne teksten publisert i samarbeid med tidsskriftet Sivilisasjonen. Teksten kan også leses der.
Kommentarer
Legg inn en kommentar