 |
| Abai Qunanbaiuli (1845-1904), kazakhisk poet og filosof. |
«Mellom Kreml og Kiev» er en artikkelserie av foreløbig uviss lengde. Serien er ført i pennen av Fjodor Larsson. Her er del 3:
Langt fra Norge – En Odysse gjennom Ingenmannsland
Det begynte i Oslo, der jeg naivt tenkte at en reise til Moskva, Almaty og Bisjkek kunne være en eksotisk, men overkommelig ekspedisjon. Lite visste jeg at jeg snart skulle navigere gjennom post-sovjetisk byråkrati, kulturelle absurditeter og et alkoholkonsum som ville fått selv Dostojevskijs mest lurvete karakterer til å sette seg ned og reflektere over livs-valgene sine.
Moskva – Skjebnens Toller og Geopolitisk tørste
Jeg ankom Sjeremetjevo med en tørste som bare kan beskrives som fryktinngytende. Etter å ha tilbrakt to og en halv timer på et Aeroflot-fly der kabinpersonalet hadde en distinkt 'vi jobber her, men ingen av oss har lyst til å være her-holdning, var det én ting jeg trengte: vann.
Men nei.
En toller i altfor stram uniform og et blikk som tilhørte en mann som hadde sett for mange propaganda-filmer stoppet meg idet jeg rakte etter en flaske i taxfree-butikken.
— Nejzja.
— Hvorfor?
— Putin og Nazarbajev hadde en dårlig uke.
Dette var ikke en setning jeg hadde forventet å høre.
— Hva har det med vann å gjøre?
Han så på meg som om jeg var en uvitende idiot.
— Hvis du ikke forstår det, er du allerede fortapt.
Og med det ble jeg tvunget til å kjøpe en liter lunken kvas og en sjokolade fylt med en mistenkelig kremaktig substans.
Nazarbajev… Mannen, myten, den evige presidenten i Kasakhstan. Skulle han virkelig nekte meg vann via geopolitiske vendinger? Familien hans hadde jo allerede plyndret landet for milliarder og bosatt seg i Londons finere bydeler. Kunne han ikke bare slappe av og la meg hydrere meg i fred?
Almaty – Epletrærnes by og Medeos iskalde arv
Etter en mellomlanding i Astana (eller Nur-Sultan som det het i noen absurde år) landet jeg i Almaty – en by som prøver å være både sveitsisk alpeby og post sovjetisk jungel på én gang.
Mitt første mål: Medeo, verdens høyest beliggende utendørs skøytebane. Stalin hadde angivelig elsket stedet, og det samme hadde et utall sovjetiske idrettsutøvere som sannsynligvis var dopet opp til ørene.
Jeg traff en lokal fjellklatrer – en mann som kalte seg Timur, men som hadde en aura av noen som tidligere hadde jobbet for KGB. Han inviterte meg på en fjelltur.
— Vi tar med oksygentank, sa han.
Flott, tenkte jeg, han er ansvarsfull.
Men da han viste meg tanken, var den rusten, bulket og luktet som en sovjetisk industrifabrikk fra 1970-tallet.
— Hva med en ny? spurte jeg.
— Denne har sjel.
Jeg kunne ikke argumentere mot det.
I tillegg hadde han en flaske vodka.
— For blodet.
Ah, klassisk medisinsk ekspertise fra gamle Sovjet.
Turen gikk overraskende bra, bortsett fra at jeg på et tidspunkt mistet balansen og fikk et umiddelbart valg: holde fast i den rustne oksygentanken eller ta imot en hjelpende hånd dekket av vodka og en vag lukt av får. Jeg valgte Timur.
Bisjkek – Fermentert hestemelk og berusende Museer
Bussen fra Almaty til Bisjkek var en reise i seg selv – en rullende kapsel av sjåfører med dødsforakt, plastblomster limt til dashbordet og en musikkmiks bestående av russisk pop og kasakhiske folkesanger sunget av menn med en alvorlig mangel på rytme.
Bisjkek var enda mer surrealistisk. Man kunne fortsatt føle sporene av sovjetisk byplanlegging, men med en god dose kirgisisk vi-gjør-hva-vi-vil-mentalitet.
Jeg ble invitert inn i en ger (et telt tradisjonelt brukt av nomader i Mongolia og Sentral-Asia) av en gammel kvinne som kunne fortalt historier om Sovjetunionens fall på en måte som ville fått Solzjenitsyn til å nikke anerkjennende.
Hun serverte oss fermentert hestemelk – kumis.
— Drikk. Det gir styrke.
Jeg tvilte. Men Timur - en svært hyggelig mann - kastet det ned som om det var Evian-vann.
Jeg fulgte etter. Smaken var en blanding av yoghurt, eddik og en svak fornemmelse av kaos og krise.
Vi fortsatte vår ferd gjennom Bisjkeks museer, hvor guidene enten var ekstremt lidenskapelige eller tydelig beruset.
— Og her… den store revolusjonen… eller kanskje ikke… jeg vet ikke lenger.
Jeg nikket forståelsesfullt.
Den siste natten endte vi med nok en fjelltur. Hvorfor? Fordi Timur mente at «det er her sjelen virkelig våkner».
Jeg mistenkte at sjelen min heller prøvde å unnslippe en blanding av kumis, vodka og oksygenmangel.
Det var noe med denne delen av verden som fikk tid og logikk til å kollapse. Jeg hadde forlatt Bisjkek, men følelsen av å befinne meg i et limbo mellom fortid og fremtid, mellom forfall og en slags merkelig, stoisk overlevelses-vilje, ble sittende i kroppen. Jeg var ikke lenger en turist. Jeg var en tilfeldig brikke i en post-sovjetisk versjon av et Dostojevskij-drama, blandet med absurditeten til en Gogol-fortelling, der karakterene var like deler tragiske og burleske.
Osh
Jeg ble overtalt til å ta en gammel Lada ned til Osh, Kirgisistans nest største by. "Overtalt" er kanskje feil ord – Timur insisterte.
— Du har ikke sett Kirgisistan før du har sett Osh. Dessuten er det et marked der. Det har alt.
— Alt?
— Alt
Fem timer senere befant jeg meg midt i det mest kaotiske, fargerike og uforklarlige markedet jeg noensinne hadde sett.
Det var eldre menn med ansikter så preget av vær og tid at de kunne vært skåret ut av fjellet selv. Det var kvinner i fargerike hodeplagg som solgte alt fra hånd-vevde tepper til store poser med fermenterte grønnsaker. En mann prøvde å selge meg en rød Adidas-treningsdress, og da jeg takket nei, senket han stemmen:
— OK, hva med en gull-tann og en tre-kuk?
— Er den din?
— Den kan bli din
Det var en egen økonomi her, en som eksisterte parallelt med alt annet. Markedet var et speil av en verden der det gamle Sovjet fortsatt pustet, men nå i en slags desperate, improviserte dans.
Jeg kjøpte en håndlaget dolk, mest for å slippe unna en overivrig selger som insisterte på at jeg kom til å trenge den. Han nektet å forklare hvorfor.
Jeg innså at min reise ikke kunne ende her. Timur hadde andre planer.
— Vi må til Issyk-Kul
Issyk-Kul. Den enorme, alpinske innsjøen i Kirgisistan. En innsjø så stor at den aldri fryser, selv om den ligger midt i et landskap av iskalde fjell. Stalins yndlingssted for rekreasjon, sies det. Jeg hadde ingen grunn til å dra dit, men jeg hadde enda færre grunner til ikke å dra.
Vi fikk plass på en gammel sovjetisk ferge som kunne svømme på is, en rust-holk av en 'båt' som så ut som den skulle synke bare ved synet av en bølge. Ombord var en salig blanding av gjetere, sovende soldater og et par russiske turister med blikket til folk som hadde gjort en stor feil.
Vi drakk. Vi sang. Vi skålte for Lenin og Marx, for ingenting. Han fortalte oss at han en gang hadde jobbet i Sovjetunionens fiskeri-ministerium, men at han nå drev med «import og eksport av fleksible varer». Jeg turte ikke spørre hva det innebar.
Til slutt var det ingen vei utenom – jeg måtte tilbake til Moskva for å ta flyet hjem.
Men det var aldri så enkelt.
Ved grensen mellom Kirgisistan og Kazakhstan oppstod det et problem. En pass-kontrollør med en mistenkelig glinsende bart stirret på passet mitt. Han snudde seg til kollegaen sin, en kvinne med et ansiktsuttrykk som antydet at hun hadde sett alle mulige former for svindel og ikke stolte på noe som helst - selv ikke en langhåret nordmann.
Tilbake til Ingenting på vei tilbake til Norge var det én følelse som dominerte: Ingenmannsland.
Jeg hadde vært i områder hvor tiden enten stod stille eller beveget seg i en merkelig spiral. Hvor tollere nektet deg vann fordi to tidligere sovjet-ledere var i dårlig humør, hvor rustne oksygen-tanker fortsatt ble ansett som livsviktige, og hvor fermentert hestemelk ble servert med en oppriktighet som kunne ha smeltet det kaldeste hjerte.
Jeg satte meg på flyet, lukket øynene og hørte en stemme i hodet mitt: ...... Hvor går neste tur?
Tekst og foto: Fjodor Larsson
Kommentarer
Legg inn en kommentar