Den britiske forfatteren Neil Gaiman har fått mye oppmerksomhet etter at New York Magazine for et par uker siden publiserte en artikkel om hans angivelige seksuelle overgrep mot en rekke kvinner. Disse anklagene ble først gjort kjent gjennom en podcast i fjor sommer uten at det ble så mye ståhei rundt dem av en eller annen grunn, men nå er Gaiman i hardt vær. Mange ble nok overrasket over at en mannlig feminist med woke sympatier og stadige støtteerklæringer til LGBTQIA+ og #metoo på sosiale medier, kunne utnytte unge kvinner på denne måten, men ved nærmere ettertanke virker det jo ikke ulogisk å fremstille seg slik om man i virkeligheten har seksuelle preferanser som går i koprofil, sadistsk og misogynisk retning.
Saken har ikke vært i retten ennå, men der begynner det å skje noe nå, men Gaiman har opplevd mye motbør i form av fordømmelse (eller i det minste fans «skuffelse» eller «sorg» over at den flinke, snille mannen, skulle vise seg å være så slem), kansellerte utgivelser og stoppede filmprosjekter. Saken har helt klart svekket omdømmet hans.
Idag er Gaiman mest kjent for sine fantasyromaner. Men fra slutten av 1980-tallet og frem til årtusenskiftet var det som tegneserieforfatter han skapte sin berømmelse, selvfølgelig først og fremst med den ambisiøse fantasyserien The Sandman. Jeg har kikket litt på noen av Gaimans tidlige tegneserier de siste dagene. En av dem har jeg adri lest, og en har jeg ikke lest på minst et par tiår, kanskje tre. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
Vi begynner med den første. Manuskriptet til Legend of the Green Flame ble skrevet i 1988 for Action Comics Weekly. På grunn av problemer med kontinuiteten i daværende «DC-univers» ble det imidlertid liggende ubrukt frem til år 2000, da serien ble besluttet utgitt. Serien, som har Green Lantern og Superman i hovedrollene, består av flere kapitler med ulike tegnere. Prologen er tegnet av Eddie Campbell. Så kommer Mike Alred med kapittel 1, og deretter Mark Buckingham. John Totleben, Matt Wagner. Vi får også noen sider fra Eric Shanower Jim Aparo, Kevin Nowlan og Jason Little. Sistnevnte passer ikke helt inn i miksen, men alle de andre gjør en god jobb. En slik oppstykking av tegnejobben er ikke optimal for leseopplevelsen, men ettersom serien i utgangspunktet skulle oppta et helt hefte som normalt var en ukentlig antologi, ble historien skrevet med en slik ansvarsdeling i tankene.
Hvordan er så historien? Et ganske forglemmelig superhelteventyr med kosmiske farer, magi og helter som stadig er i «livsfare». Superheltene sendes ut på et eventyr som gir leseren en omvisning i DC-universet, med gjesteopptredener fra en rekke figurer. Sett med ettertidens øyne, er sekvensen i helvete den mest interessante. Dit skulle Gaiman vende tilbake flere ganger i sitt magnum opus Sandman. Historien i Legend of the Green Flame er ikke mye å skryte av, men man ser at det er noe i den smarte, litt elegante skrivemåten som peker frem mot hans kunstneriske og økonomiske trimumfer på nittitallet og videre. Men intrigen er ganske standard, og selv om mye synes å stå på spill, er alt ved det gamle på siste side. Det er sånt man leser med et gjesp. Men det var jo nøyaktig som forventet, så skuffet kan jeg ikke si jeg er.
Litt annerledes forholder det seg med Swamp Thing Annual nr. 5 fra 1989. Dette heftet leste jeg da det kom ut, så når jeg tenker meg om, er det trolig det første jeg leste av Gaiman. Heftet har et nydelig omslag av John Totleben og inneholder to historier, «Brothers» og «Shaggy God Stories», som fokuserer på seriens bifigurer, for den nominelle hovedpersonen opptrer ikke i det hele tatt. Ettersom Gaiman egentlig skulle ta over som manusforfatter på serien etter Rick Veitch, som på utgivelsestidspunktet akkurat hadde sluttet, antar jeg at disse historiene gir en pekepinn på hva hans Swamp Thing ville blitt. I grunnen er det ikke så ulikt det han faktisk gjorde med Sandman. I den første historien, som er tegnet av Richard Piers Rayner og Mike Hoffman, møter vi en glemt figur fra DCs fortid, Brother Power the Geek, Joe Simons forsøk på å cashe inn på hippietrenden i 1968. Historien er riktig så interessant og ganske spennende. Den setter en ny spinn på et utdatert konsept, og den tematiserer 60-tallets idealistiske ungdomsopprør og kontrasterer det med 80-årenes kynisme. Gaiman legger seg tidvis tett opp til Alan Moores prosa, men selve historien vitner om en forfatter som har egne ideer. Den fokuserer på de normale bifigurenes liv, men det er også plass til superhelter, de hemmelige tjenestene, en tragisk kjærlighetshistorie, en drøfting av hippietid og flower power - og sumpmystikk, så klart. Alt i alt er «Brothers» en god historie som er ganske typisk for de britiske manusforfatterne som skrev for DC på denne tiden. Med enkelte justeringer kunne den passet inn i tidlig Sandman.
Den andre historien er illustrert av Mike Mignola. Han gjør som alltid en utmerket jobb. Selve historien, som handler om Swamp Things fiende Floronic Man, kan beskrives som en slags forvirret meditasjon over hvordan religiøse og mytologiske forestillinger passer inn i Swamp Things vegetative univers. «Shaggy God Stories» er mye mer stillestående enn «Brothers», men gir Gaiman anledning til å leke seg med ideer og språk på en underholdende måte. Begge historiene er absolutt vel verdt å få med seg.
Det har vært stille fra Neil Gaiman det siste halvåret, det har det nok vært god grunn til, men etter artikkelen i New York Magazine kom han med en uttalelse i form av en bloggpost. Det skal bli interessant å se hva som skjer videre.
Green Lantern: Legend of the Green Flame
Neil Gaiman m.fl.
DC Comics, 2000
Swamp Thing Annual nr. 5
Neil Gaiman, Richard Piers Rayner, Mike Hoffman, Mike Mignola
DC Comics, 1989
Kommentarer
Legg inn en kommentar