Det følgende er en omtale av Nils Rune Langelands bok «Frihetens grense». Min lesning ble gjort i begynnelsen av februar 2023, umiddelbart foranlediget av lytting til Wolfgang Wee Uncuts podcastserie om boken. Sånn sett har jeg fått mye av stoffet dobbelt opp, noe som slett ikke er så dumt. Vi liker å gjøre ting dobbelt opp, for denne boken har vært anmeldt her på Würmstuggu en gang før, da av Håkon Myhre.
I Frihetens grense skildrer Nils Rune Langeland en reise langs grensen mellom vår tids store europeiske imperier. Vladimir Putins Russland og det liberale Nato-EU. En ting som kjennetegner imperier, er at de er grenseløse, de anerkjenner ingen varige grenser og søker alltid ekspansjon; derfor er grenseområdet ofte turbulent. Bakgrunnen for reisen er selvfølgelig krigen i Ukraina, der øst og vest har utkjempet en krig om kontrollen i tre år nå. Historiker som han er, kommer Langeland selvfølgelig også titt og ofte inn på de fordums imperier som har eksistert langs denne grensen: det romerske, det osmanske, det polsk-litauiske, det sovjetiske, det tredje riket, det russiske keiseriket, Habsburgriket osv. Boken er essayistisk i form og handler like mye personlige opplevelser, møter og refleksjoner som om noe overordnet tema. Det er noe impresjonistisk over tematikken og narrativet som likevel får en slags konklusjon i de to siste kaptitlene.
Langeland begynner i Kirkenes, der han møter en representant for Barenssamarbeidet. Barentsregionen skulle være et «vennskapenes imperium» som skulle lege til rette for møter og samarbeid på tvers av landegrensene i nord. Området, som strekker seg over Norge, Sverige, Finland og Russland, ble opprettet i de optimistiske nittiårene, men har mistet mye av sin glans i løpet av tiårene som har gått siden starten. Det som opptar daglig leder for Barentssekretariatet Mari Egholm Jacobsen i bokens første kapittel, er Barents Pride, denne årlige feiringen av friheten fra seksualitetens og kjønnets grenser. I det nye, kjølige klimaet mellom Russland og vesten er disse grensene blitt frontlinjer i kulturkrigen som utkjempes parallelt med den militære konflikten. Fra Kirkenes reiser Langeland gjennom Finland, der han funderer over de prøvelsene Finland har vært utsatt for de siste 100 årene. Ham bringer også opp to viktige personer som hadde dukker opp gjentatte ganger gjennom boken: Lenin og Stalin.
I Baltikum finner Langeland både modernitetens lettvinthet og historiens tyngende grep over samfunnslivet. Fra Litauen drar han til Polen og en snartur over «frihetens grense», til Lvov i Vest-Ukraina. Der skildrer han blant annet slitne soldater hjemme på perm fra fronten, og han opplever at flyalarmen går. Så går turen gjennom det moderne Ungarn og de mer akterutseilte EU-medlemmene Romania og Bulgaria, før han krysser EU-Nato-grensen til Serbia, det eneste europeiske landet som har vært i krig mot Vestens imperium. Her grunner han over motstandskampen mot osmanerne og den serbiske nasjonalismens kraft og autensitet. Nasjonalismen, eller snarere svekkelsen av den, er blant bokens hovedtemaer.
Fra Serbia reiser Langeland sørover til Nord-Makedonia, der han bivåner en mildt lattervekkende form for nasjonalisme grunnet på minnet om Aleksander den store og hans enorme oldtidsrike. Fra Nord-Makedonia går turen til Albania og videre til Hellas, der han blir kjent med en australier som han tilbringer en del tid med i Istanbul. Istanbul er jo en grenseby i både territorial og temporal forstand, både politisk og religiøst. Her utforsker Langeland og hans australske venn keiser Theodosius murer og Hagia Sofia. Vi får også en lengre utlegning om utgravingene i Troja og betydningen av Homers diktning for europeisk åndsliv og identitet. Siste stopp på reisen er Tbilisi i Georgia, som jo er i en lignende situasjon vis a vis Nato som Ukraina før 2022. Langeland benytter selvfølgelig anledningen til å betrakte Georgias store sønn Stalin, som menneske, politiker og virkelighetsmanipulator. Det er også i dette kapittelet, samt det siste - i Oslo, leverer mer sammenfattende resonnementer om identitet, lojaliteter, statsmakt, institusjonelle rammer og ideologiske forestillinger. Hva disse går ut på får du lese boken selv for å finne ut av, men jeg kan avsløre at de er ganske kloke. I Oslo dukker pride opp igjen, for her er Oslo Pride 2023 i gang - ett år etter det islamisktiske terrorangrepet der to personer ble drept og 21 skadet. Ifølge Langeland er pride «statens feiring og markering av sin egen utopiske fremtid, som er statens kjærlighet». Og i bunnen handler denne utopien om seksuell frihet. Og for at denne utopien skal virkeligjøres, må mennesket renses. Det fascistiske subjektet må drives ut med eksorsisme. Det er grensen inn til dette uforsonte og hatefulle subjektet må overvinnes. Her ligger kjernen i ideologien som deles av staten og transvestittenes interesseorganisasjon.
Dette er alt annet enn tørr sakprosa. Fortellergleden, den språklige lekenheten, de interessante tankesprangene, tvetydighetene, vittighetene og de velformulerte og presise konstateringene som preger teksten, gjør lesningen til en sann svir. Selv om Langeland er personlig tilstede som handlende subjekt gjennom hele boken - dette er jo en reiseskildring - er han ikke særlig personlig, annet enn som intellektuell. Og det er hans tanker vi som leser, er interessert i, for det er tydelig at dette er en kunnskapsrik og klok forfatter som tør tenker tanker litt utenfor allfarvei. Han er med andre ord ikke temmet av de vest-europeiske elitenes post-nasjonale, seksualfikserte ideologiske ortodoksi. Med andre ord er han en representant for den åndsfriheten som europeerne har kjempet frem gjennom århundrene. Fiheten har grenser på flere plan, både indre og ytre, og uten disse grensene er det vanskelig å vite hva frihet er. Plutselig er den der ikke lenger.
Frihetens grense:
En reise langs Natos nye frontlinje
Nils Rune Langeland
J.M. Stenersens Forlag, 2024
Kommentarer
Legg inn en kommentar