Makt og motmakt

 

Herunder vil leseren finne omtaler av ikke bare Tex Willer nr. 728, men også et par eldre tegneserier fra det engelske språkområdet. Felles for dem alle er at de handler om makt og motmakt. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. 

Tex Willer nr. 728 henter sitt materiale fra Tex Magazine. Det betyr at vi får to kortere, avsluttede historier i stedet for de vanlige følgetongene. «Columbia River» er skrevet av Pasquale Ruju og tegnet av Mario Rossi og er en villmarksfortelling med handling nordvestlige hjørnet at De forente stater. Historien begynner med at Tex og Carson redder en pelsjeger fra drukningsdøden, og får en bande krigerske piute-indianere i hælene. Hvorfor det, tro? Se, det er det historien handler om. Dette er et actionfylt eventyr med mange mer eller mindre overraskende vendinger. Historien er bare på noen og sytti sider, men Ruju og Rossi får plass til mye handling, og avslutningen er ytterst tilfredsstillende. Tegningene er litt stive og tusjingen litt rå for min smak, men ikke mer enn at hovedinntrykket er positivt. 

I den andre historien, som utspiller seg på den kanadiske prærien, møter vi ikke våre faste helter i det hele tatt. I helterollen finner vi i stedet Jim Brandon, Tex og Carsons venn i det kanadiske ridende politi. Manuset til «Rødjakke» er det Tex Willer-sjef Mauro Boselli som står for, og tegningene er ved Stefano Biglia. Boselli og Biglia benytter seg seg av en rammefortelling satt til «nåtiden» (1880-årene), der Brandon og en annen kjenning, Gros-Jean, overrumples av snøvær. Selve hovedhistorien fortelles av Brandon mens de to venter på at snøværet skal gå over. Historien handler om de etiske dilemmaene Brandon stilles overfor under den tidlige fasen av arbeidet med bygge jernbane over prærien. Særlig er det interessekonflikten mellom statsmakten og prærieindianerne som står i sentrum. Tillegg møter vi noen amerikanske whisky-og våpensmuglere. Historien byr på interessante karakterer, spennende situasjoner og både indre og ytre konflikt. Biglia, som vi ikke har sett i Tex Willer siden 2021, har en nydelig, delikat strek og går vinnende ut av «beste tegner»-konkurransen i dette nummeret.

Jeg har også lest Black Summer av Warren Ellis og Juan José Ryp. Denne superheltserien gikk under radaren min da den ble utgitt i 2007, men da jeg kom over den nå i helgen, tenkte jeg «hvorfor ikke?» og slukte serien på en kveld. Serien er ekstremt voldelig, men den har også en del mer å by på. Først og fremst er den et interessant tidsbilde. Historien begynner med at superhelten John Horus dreper den amerikanske presidenten, og beordrer nyvalg. Bakgrunnen for dette er, ifølge drapsmannen, at presidenten er en kriminell som ikke bare fører en ulovlig krig i Irak, men også har stjålet de to siste presidentvalgene. Det hintes også til at terrorangrepet 11. september 2001 ble orkestrert av føderale myndigheter. Med tanke på alt spetakkelet i amerikansk politikk det siste tiåret og den ytterliggående venstresidens insistering på at Donald Trump er en ny Adolf Hitler, er det lett å glemme det intense hatet mot George Bush på 2000-tallet. Men intenst var det, selv om folk i langt mindre grad da enn nå fikk utløp for hatet sitt på sosiale medier. 2007 var jo året da vi her i Norge begynte å bruke Facebook. Antageligvis var det mange som fikk en katarsisk tilfredsstillelse av å lese denne voldsfantasien da den kom ut. Men først og fremst handler denne historien, som så mange av Warren Ellis’ superheltserier, om makt. Om makt som korrumperende kraft, men også som middel for det gode. Det er denne ambivalensen som danner kjernen i hans fortellinger om overmennesket. Han er ingen moralist, men mer en fascinert kyniker som først og fremst er ute etter å underholde. Og underholde gjør han. For det er få dødpunkter i denne historien om  supermennesker som banker livskiten ut av hverandre. Så får man heller leve med at han sjelden utvikler karakterene sine noe særlig. Mange moderne tegneserieforfattere kunne ikke klart å fortelle denne historien på 20 episoder, men Ellis klarer det fint på åtte. Men han gjør jo ikke dette alene. Juan José Ryp imponerer stort med sine ultradetaljerte tegninger, som ser ut til å hente mye fra Geof Darrow. Han tegner kanskje ikke de beste ansiktene alltid, men design, arkitektur og fremstillinger av bygninger, gjenstander og kropper som destrueres, er intet annet enn imponerende. Og tegningene inne i heftene er minst like gode som omslagsillustrasjonene. Det er sjelden kost. 

Til slutt tar jeg med en serie jeg har lest mange ganger før, og trolig vil lese mange ganger til, hvis jeg da ikke skulle dø i løpet av de neste par årene. Alan Moore og David Lloyds dystopiske thriller V for Vendetta er nemlig en tilnærmet perfekt tegneserie som fortsatt har til gode å skuffe meg, selv om jeg blir mer og mer kresen for hvert år. Serien, som ble utgitt mellom 1982 og 1989, handler om en anarkistisk terrorist som sprenger bomber og dreper folk  i et fascistisk England på 1990-tallet. Verdensbyggingen er troverdig, karakterene har dybde og historiefortellingen er oppfinnsom om elegant. Og, viktigst av alt, ideer om frihet og makt utforskes på en interessant måte. Om man skal sammenligne med George Orwells «1984», og det skal man, er det totalitære samfunnet i V for Vendetta mer overfladisk skildret og ideologien ikke på langt nær så velutviklet, men som tegneserie, der  estetikken er vel så viktig som ideene, kommer den mye nærere leseren. Grunntonen er også mer optimistisk, og i tillegg til å være en advarsel mot totalitarisme er serien også en påminnelse om kunstens vedvarende verdi. Filmen har jeg sett én gang, og det blir neppe flere ganger. Men tegneserien kommer jeg nok til å lese igjen og igjen.

Neste Tex Willer-anmeldelse kommer trolig i mars. Men innen den tid kommer det til å skje mye spennende her på Würmstuggu. Følg med!