Gå til hovedinnhold

Mellom Kreml og Kiev: 1. Transsibirske drømmer

 


«Mellom Kreml og Kiev» er en artikkelserie av foreløbig uviss lengde. Serien er ført i pennen av Fjodor Larsson. Her er del 1.


Del 1. Transsibirske drømmer 


Verdens lengste jernbane, som står på ønskelisten til så mange eventyrlystne reisende) ikke akkurat vekker samme romantiske følelser hos russere. De kaller den ikke engang for den transsibirske jernbanen – for dem er det bare «toget», et transportmiddel man velger enten av økonomisk nødvendighet eller en panisk frykt for å fly. Og kanskje har de et poeng. Luksus er ikke et ord som passer her. Forskjellen mellom første klasse (2-manns kupé), andre klasse (4-manns kupé) og tredje klasse (35-manns sovesal) er egentlig bare graden av hvor mange andre du må dele pusten din med. Landskapet utenfor vinduet? Røft, endeløst og like variert som et russisk statsarkiv. Toget er alltid fullt. Toalettene? Vel, de sender sitt innhold rett ned på skinnene, noe som gjør det vanskelig å føle seg sivilisert. Og som en ekstra bonus: Toppløse, hårete sibirske menn med ølvom som patruljerer gangene med en åpen flaske vodka i hånden.


Moskva – starten på galskapen

2014. Året da verden kranglet om Krim, mens jeg kranglet med en togkonduktør om hvorvidt min billett faktisk ga meg rett til et sete eller bare eksistens i kupéen. Moskva var et farvel til sivilisasjonen, et siste glimt av vestlig komfort før toget forlot perrongen og forvandlet livet mitt til en absurd blanding av vodka, svette og sovjetisk nostalgi.


Jekaterinburg – her ble tsarfamilien skutt, men vi drakk vodka
Etter et døgn på toget, hvor jeg ble tvunget til å delta i en uoffisiell drikkekonkurranse med en pensjonert gruvearbeider, rullet vi inn i Jekaterinburg. Byen er kjent for å være stedet der Romanovene møtte sin skjebne, men vår skjebne var å finne en kiosk som solgte billig vodka. Etter noen glass føltes det nesten naturlig å diskutere Russlands storhetstid med en fullstendig tannløs gammel dame som påsto at hun var en slektning av Rasputin.


Novosibirsk – hvor logikken tok ferie
Tre dager på toget gjør noe med hjernen. Vi ankom Novosibirsk, en by med omtrent like mye sjarm som en betongkloss, men det stoppet ikke en lokal fylkesbyråkrat fra å invitere oss til en improvisert omvisning i byens stolthet: et lager fullt av defekte lyspærer. Etterpå ble vi feiret som kongelige på en obskur pub, der vi ble servert bjørnekjøtt mens en mann i Adidas-joggedress prøvde å overbevise oss om at han hadde sett Lenin i live i 1993.


Krasnojarsk

Krasnojarsk – vodka, elver og eksistensielle spørsmål

Et sted mellom Novosibirsk og Krasnojarsk mistet jeg tellingen på hvor mange flasker vodka som hadde blitt delt. Krasnojarsk, byen ved den vakre Jenisej-elven, ga oss en sjelden mulighet til å puste inn frisk luft. Etter et par runder med lokal vodka bestemte vi oss for å bade i elven, noe som raskt ble forhindret av en lokal politimann som mente at minusgrader og alkohol ikke var en god kombinasjon.


Irkutsk og Bajkalsjøen – en slags oase

Etter en uke med konstant fyllekjøring (på tog, altså), ankom vi Irkutsk – Sibirs perle. Her ventet Bajkalsjøen, med sitt krystallklare vann og sitt rykte som naturens helbredende mirakel. Vi dro på skogstur, hvor vi ble jaget av en sint bjønn, og avsluttet dagen med et nakenbad i Bajkal, ledsaget av en entusiastisk sibirsk fisker som mente at det ville «rense sjelen vår». Bajkal-sjøen rommer 25 prosent av hele verdens ferskvann, ekskludert en avsides dam som kun rommer Russisk Standard. 


Irkutsk


Ulan-Ude – Buddha, balalaika og bakrus

Byen med verdens største Buddha-hode føltes som en slags religiøs straff etter alt vi hadde drukket. Vi ble tvunget til å høre på en fem timer lang improvisert balalaika-konsert av en mann som hevdet han hadde sett ånden til Djengis Khan i en drøm. Turen på alpin-ski i - 44 grader er nok heller ikke den gjengse sydenfarers drøm.


Ulan Ude


Chita – slutten på reisen, slutten på leveren

Siste stopp: Chita. Her hadde vi mistet all respekt for tid, rom og kroppens behov for restitusjon. En lokal embedsmann inviterte oss på en tradisjonell middag, som viste seg å være en uendelig rekke av vodka og sylteagurk. På dette tidspunktet var vi usikre på om vi noen gang ville finne veien hjem.


Konklusjon

Den transsibirske jernbanen er ikke en reise – det er en test av menneskelig utholdenhet, en maraton i absurditeter og en doktorgrad i russisk overlevelsestaktikk, og om ønskelig - et mellomfag i russisk litteratur - med Brødrene Karamasov som høydepunkt. Men én ting er sikkert: Ingen forlater dette toget upåvirket. Og ingen forlater det uten en alvorlig bakrus.


Fjodor Larsson


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...