Mellom Kreml og Kiev: 1. Transsibirske drømmer

 

«Mellom Kreml og Kiev» er en artikkelserie av foreløbig uviss lengde. Serien er ført i pennen av Fjodor Larsson. Her er del 1.

Del 1. Transsibirske drømmer 

Verdens lengste jernbane, som står på ønskelisten til så mange eventyrlystne reisende) ikke akkurat vekker samme romantiske følelser hos russere. De kaller den ikke engang for den transsibirske jernbanen – for dem er det bare «toget», et transportmiddel man velger enten av økonomisk nødvendighet eller en panisk frykt for å fly. Og kanskje har de et poeng. Luksus er ikke et ord som passer her. Forskjellen mellom første klasse (2-manns kupé), andre klasse (4-manns kupé) og tredje klasse (35-manns sovesal) er egentlig bare graden av hvor mange andre du må dele pusten din med. Landskapet utenfor vinduet? Røft, endeløst og like variert som et russisk statsarkiv. Toget er alltid fullt. Toalettene? Vel, de sender sitt innhold rett ned på skinnene, noe som gjør det vanskelig å føle seg sivilisert. Og som en ekstra bonus: Toppløse, hårete sibirske menn med ølvom som patruljerer gangene med en åpen flaske vodka i hånden.

Moskva – starten på galskapen

2014. Året da verden kranglet om Krim, mens jeg kranglet med en togkonduktør om hvorvidt min billett faktisk ga meg rett til et sete eller bare eksistens i kupéen. Moskva var et farvel til sivilisasjonen, et siste glimt av vestlig komfort før toget forlot perrongen og forvandlet livet mitt til en absurd blanding av vodka, svette og sovjetisk nostalgi.

Jekaterinburg – her ble tsarfamilien skutt, men vi drakk vodka
Etter et døgn på toget, hvor jeg ble tvunget til å delta i en uoffisiell drikkekonkurranse med en pensjonert gruvearbeider, rullet vi inn i Jekaterinburg. Byen er kjent for å være stedet der Romanovene møtte sin skjebne, men vår skjebne var å finne en kiosk som solgte billig vodka. Etter noen glass føltes det nesten naturlig å diskutere Russlands storhetstid med en fullstendig tannløs gammel dame som påsto at hun var en slektning av Rasputin.

Novosibirsk – hvor logikken tok ferie
Tre dager på toget gjør noe med hjernen. Vi ankom Novosibirsk, en by med omtrent like mye sjarm som en betongkloss, men det stoppet ikke en lokal fylkesbyråkrat fra å invitere oss til en improvisert omvisning i byens stolthet: et lager fullt av defekte lyspærer. Etterpå ble vi feiret som kongelige på en obskur pub, der vi ble servert bjørnekjøtt mens en mann i Adidas-joggedress prøvde å overbevise oss om at han hadde sett Lenin i live i 1993.

Krasnojarsk

Krasnojarsk – vodka, elver og eksistensielle spørsmål

Et sted mellom Novosibirsk og Krasnojarsk mistet jeg tellingen på hvor mange flasker vodka som hadde blitt delt. Krasnojarsk, byen ved den vakre Jenisej-elven, ga oss en sjelden mulighet til å puste inn frisk luft. Etter et par runder med lokal vodka bestemte vi oss for å bade i elven, noe som raskt ble forhindret av en lokal politimann som mente at minusgrader og alkohol ikke var en god kombinasjon.

Irkutsk og Bajkalsjøen – en slags oase

Etter en uke med konstant fyllekjøring (på tog, altså), ankom vi Irkutsk – Sibirs perle. Her ventet Bajkalsjøen, med sitt krystallklare vann og sitt rykte som naturens helbredende mirakel. Vi dro på skogstur, hvor vi ble jaget av en sint bjønn, og avsluttet dagen med et nakenbad i Bajkal, ledsaget av en entusiastisk sibirsk fisker som mente at det ville «rense sjelen vår». Bajkal-sjøen rommer 25 prosent av hele verdens ferskvann, ekskludert en avsides dam som kun rommer Russisk Standard. 

Irkutsk

Ulan-Ude – Buddha, balalaika og bakrus

Byen med verdens største Buddha-hode føltes som en slags religiøs straff etter alt vi hadde drukket. Vi ble tvunget til å høre på en fem timer lang improvisert balalaika-konsert av en mann som hevdet han hadde sett ånden til Djengis Khan i en drøm. Turen på alpin-ski i -25 grader er nok heller ikke den gjengse sydenfarers drøm. (Et par måneder senere returnerte jeg og sto på ski i -44 grader.)

Ulan Ude

Chita – slutten på reisen, slutten på leveren

Siste stopp: Chita. Her hadde vi mistet all respekt for tid, rom og kroppens behov for restitusjon. En lokal embedsmann inviterte oss på en tradisjonell middag, som viste seg å være en uendelig rekke av vodka og sylteagurk. På dette tidspunktet var vi usikre på om vi noen gang ville finne veien hjem.

Konklusjon

Den transsibirske jernbanen er ikke en reise – det er en test av menneskelig utholdenhet, en maraton i absurditeter og en doktorgrad i russisk overlevelsestaktikk, og om ønskelig - et mellomfag i russisk litteratur - med Brødrene Karamasov som høydepunkt. Men én ting er sikkert: Ingen forlater dette toget upåvirket. Og ingen forlater det uten en alvorlig bakrus.

Fjodor Larsson