Jeg har alltid vært fascinert av steder der logikken har tatt selvmord, og hva kunne være bedre enn en liten rundreise gjennom Ceaușescus dødsbo, Europas mest ubrukelige land og et Istanbul på randen av eksplosjon? Det var vinter i 2016, og jeg var på vei mot min egen mentale kollaps.
București: Kommunismens rottefelle og en gal manns våte drøm
București er ikke en by – det er en advarsel. Når man står midt i den, omringet av grå blokker som strekker seg som betong-tannkjøtt mot himmelen, er det umulig å ikke høre den mumlende, paranoide ånden til Nicolae Ceaușescu hviske:
– Vi skal bygge et nytt București! Det skal være så vakkert at selv Stalin ville fått reisning!
Ceaușescu var en mann med storhetstanker. Hans løsning på økonomiske problemer? Bygg et palass som er så enormt at det veier mer enn hele befolkningen. Hans løsning på matmangel? Reduser befolkningen, eller få barn, og la staten være ansvarlig for oppvekst og oppdragelse. Folk døde av sult, men hei – marmorgulvet i Palatul Parlamentului trengte pleie.
Og så kom 1989, og folket bestemte seg for å feire jul på en litt uortodoks måte: ved å skyte sin kjære leder og hans like elskede kone.
Jeg besøkte stedet de ble henrettet, et slitent militærbygg i Târgoviște. Kulehullene var der fortsatt, som små åpne sår i betongen. Jeg lukket øynene og kunne se det for meg:
– Dere er dømt til døden!, roper offiseren.
Ceaușescu stirrer tomt ut i rommet. Han har alltid sett tom ut. Elena, hans kone, skriker en siste gang, et hyl så skingrende at det må ha fått Lenin til å reise seg i mausolueet sitt. Så – BAM BAM BAM – blod, hjernemasse og julestemning.
Jeg forlot București med en følelse av å ha sett en advarsel fra fortiden.
Moldova: Alkoholisme, tristesse og vin som Smaker som Gud
Moldova er Europas bakgård – stedet hvor gamle Sovjet-kommoder får nytt liv. Ingen vet egentlig hvorfor det fortsatt eksisterer som et land. Infrastrukturen er på nivå med et postapokalyptisk brettspill, og folk lever i en tilstand av resignasjon man vanligvis bare finner i Kafka-romaner.
Men de har vin. Herregud, de har vin.
Jeg ble servert en flaske Negru de Purcari, en rødvin så kompleks at den burde hatt sin egen doktorgrad. Jeg satt sammen med gamle menn med hender som lær og sjeler som skygger, og vi drakk til vi ikke lenger husket at vi var i Moldova.
Men det var tid for å dra. Jeg hadde en avtale med Istanbul, og skjebnen hadde tydeligvis en blodig plan for meg. Vi kommer tilbake til Moldova senere...
Istanbul: Terror, en kurdisk skytsengel og to dager i fangenskap
Istanbul er en by der historien, kulturen og dødsangsten kolliderer i en eksplosjon av kebab, folkemord og politisk uro. Jeg ankom akkurat tidsnok til å bli del av en litt mer eksplosiv opplevelse enn jeg hadde sett for meg.
Ved Taksim-plassen, omgitt av turister, selgere og folk som bare prøvde å overleve, skjedde det:
KABOOM!
Eksplosjonen rev gjennom plassen. Folk ble til kjøttbiter, biler ble til flammer, og jeg ble til en pengeløs, identitetsløs og ekstremt forvirret mann i en krigssone. Lommeboka? Borte. Passet? Borte. Mobilen? Forvandlet til støvpartikler.
Så jeg gjorde det eneste fornuftige – jeg løp, som en skrekkslagen idiot, inn i en tilfeldig sidegate og rett inn i en liten butikk hvor jeg møtte min redningsmann: Rasim.
Rasim var en steinrik kurder med et ansikt som hadde sett for mange kriger og en buksefasong som tydet på at han hadde vært i samtlige. Han så på meg med et blikk som sa; Hva faen gjør du her, turist?
– Du er heldig, sa han. Jeg hater PKK mer enn jeg hater idiotiske europeere. Så jeg hjelper deg.
Han ga meg penger, et sted å sove og en følelse av at jeg kanskje, muligens, ikke ville dø i en bakgate i Istanbul.
Så ble det portforbud. To dager på et hotellrom, med helikoptre som sirklet over taket som metall-demoner. To dager med nyheter fulle av ord som «terror», «død», og «ingen vet hva som skjer lenger». Vi fikk servering - men dietten hadde noe Atatürksk over seg - hvit rom og hvitt brød med oliven.
På tredje dag kjørte Rasim meg til Atatürk- flyplassen. Han sa ingenting da han ga meg en bunke sedler. Jeg spurte aldri hvorfor han hjalp meg. Noen ting er best å ikke vite.
Hjem, på mirakuløst vis
Flyet tok av, og jeg stirret ut av vinduet, Istanbul forsvant under meg, og jeg tenkte: Jeg må jo tilbake.
Jeg kom hjem, men ingenting var det samme.
București lærte meg at stormannsgalskap kan rive et land i fillebiter. Moldova lærte meg at vin er en bedre valuta enn penger. Istanbul lærte meg at døden aldri er mer enn noen sekunder unna.
Og Rasim? Han lærte meg at noen ganger kommer frelsen i form av en kurder med en sykelig avsmak for PKK (ja - mange kurdere i Istanbul misliker PKK sterkt).
Tekst og foto: Fjodor Larsson
Kommentarer
Legg inn en kommentar