Fra Oslo til Moskva: En test av tålmodighet og lever
Som alle de beste ideene, begynte denne reisen med en perfekt blanding av dårlig dømmekraft, eventyrlyst og en flybillett bestilt på impuls. Jeg skulle til Irkutsk for å feire jul – ikke fordi det var spesielt logisk, men fordi det var en sjanse til å oppleve Sibir på sitt kaldeste og mest nådeløse.
Gardermoen var, som alltid, en studie i menneskelig utholdenhet. Sikkerhetskontrollen beveget seg i et tempo som kunne få en geolog til å miste tålmodigheten, og jeg vurderte flere ganger om jeg burde snu og heller feire jul i en mer sivilisert del av verden, som Nordpolen.
Flyet til Moskva var fullt av dresskledde russere med ansiktsuttrykk som tilsa at de enten var oligarker, livvakter for oligarker eller drev med en skyggeaktivitet som involverte både kaviar og sveitsiske bankkontoer. Jeg bestilte en øl og prøvde å ikke tenke for mye på det faktum at jeg hadde valgt å reise til et sted hvor temperaturen ofte konkurrerer med IQ-en til Paris Hilton.
Moskva møtte meg med en passkontrollør som stirret på passet mitt som om det var et forfalsket McDonald’s-rabattkort. Etter en evighet med byråkratisk stirring fikk jeg endelig gå videre. På en bar på Sjeremetjevo traff jeg en pensjonert KGB-oberst, som påsto at han en gang hadde latt Putin vinne en judokamp «av hensyn til nasjonal stabilitet». Etter å ha drukket én vodka for mye med ham, var det tid for å sette kursen mot Irkutsk.
Jul i Irkutsk: Der sivilisasjon møter frostskader
Irkutsk var nøyaktig det jeg hadde forestilt meg – og verre. Kulden traff meg som en russisk slåsshanske, og jeg innså raskt at å puste uten smerte var en luksus jeg hadde tatt for gitt i Norge.
Det var her jeg møtte mine to nye reisevenner. Først, en kokk fra Irkutsk, som hadde en sarkasmegrad som kunne få Twitter til å virke vennlig. Deretter, en lokal lege, spesialist i frostskader og uortodokse medisinske intervensjoner. Han fortalte at han en gang hadde operert en kasakhstansk skihopper med en lommekniv etter et mislykket hopp i Bajkalsk. Skihopperen overlevde, men byttet idrettskarriere til isfiske.
Vi feiret jul med en kombinasjon av ortodoks høytidelighet og hemningsløs drikking. Etter en uanstendig mengde samogon (en drikk som smakte som en blanding av neglelakkfjerner og anger), bestemte vi oss for å dra til Listvjanka for å stå på ski.
Skitur i Listvjanka: En studie i overmot og manglende motorikk
Dagen etter jul ankom vi Listvjanka, en liten by ved Bajkalsjøens bredd. Planen var enkel: drikke bort bakrusen med et lag vodka i kroppen og gå på ski i et område hvor minusgradene kunne måles med tredoble siffer.
Den første timen gikk overraskende greit. Vi suste gjennom snøtunge skoger, krysset små frosne bekker og lot oss imponere av hvor langt vi kunne se over Bajkalsjøens isøde. Alt gikk strålende – frem til kokken insisterte på at vi burde gjøre noen «tekniske øvelser».
Det viste seg at han mente «tekniske øvelser» i form av å prøve å drikke vodka mens vi var i bevegelse. Det gikk omtrent som forventet: han mistet balansen, skled sidelengs og havnet i en snøfonn, hvor han lå urørlig i minst fem minutter mens vi andre lurte på om han hadde gått inn i en frivillig koma. Legen var ikke bedre. Etter å ha påstått at han kunne ta en «improvisert skihoppvariant» over en liten forhøyning i terrenget, satte han fart og traff bakken med en grasiøsitet som kunne fått en sebra på rulleskøyter til å se atletisk ut.
Jeg selv klarte kunststykket å miste én ski. Ingen av oss vet helt hvordan det skjedde, men det førte til et ti minutters improvisert monoskishow som fikk en gruppe isfiskere til å gi oss en stående applaus – eller kanskje de bare prøvde å holde varmen. En av dem viste seg å være en tidligere vektløfter fra Sovjetunionens storhetstid. Han fortalte en rørende historie om hvordan han en gang vant sølv i EM, men ble diskvalifisert fordi han hadde forsøkt å smugle ut kaviar og vodka i treningsbaggen. «Hva skulle jeg gjort?» sa han. «Trene edru?»
Alpintur til Bajkalsk: Når skiheiser kapitulerer
Etter å ha overlevd Listvjanka, gikk turen videre til Bajkalsk, hvor vi hadde store planer om å ta en skikkelig alpinøkt. Dette viste seg å være lettere sagt enn gjort. Ved ankomst kunne vi lese en lapp på skiheisen: «Stengt: -42°C er grensen. Ikke vår skyld om du dør.»
En lokal skimann – som påsto han hadde trent med Boris Mikhailov (den legendariske sovjetiske hockeyspilleren) – så skeptisk på oss og sa at det bare var to typer mennesker som gikk ut i denne kulden: desperate og idioter. Vi var begge deler, men etter en rask strategisamling bestemte vi oss for at den mest logiske løsningen var å gå inn på nærmeste bar og bestille det sterkeste de hadde.
Rykk og støt i Irkutsk: Når fornuften forsvinner
Tilbake i Irkutsk bestemte legen seg for at det var på tide for meg lære en ny ferdighet: vektløfting.
«Du er jo i Sibir», sa han. «Du kan ikke dra herfra uten å ha prøvd rykk og støt.»
Av en eller annen grunn gikk jeg med på det. Med en kropp i sjokktilstand og en promille som burde ha diskvalifisert meg fra all fysisk aktivitet, forsøkte jeg å løfte en stang med vektskiver. Resultatet var en blanding av ydmykelse og svette. Legen ropte tekniske instruksjoner på russisk, mens kokken lo så hardt at han nesten besvimte.
Tilbake til Oslo via Moskva: Den endelige ydmykelsen
Reisen hjem var preget av stillhet, anger og en dyp følelse av eksistensiell krise. På Sjeremetjevo traff vi en russisk diplomat som hevdet at hele Sochi-OL egentlig var en hemmelig operasjon for å rekruttere spioner. Vi nikket og bestilte den siste vodkaen for turen. Da jeg landet i Oslo, hadde jeg mistet følelsen i to tær, alle illusjoner om min egen fysiske form og enhver forestilling om at dette hadde vært en fornuftig tur.
Neste jul? Kanskje vi prøver noe enklere.
Kanskje Nordpolen.
Fjodor Larsson
Foto: Wikimedia Commons, Fjodor Larsson
Kommentarer
Legg inn en kommentar