Bokomtale: Morgenstjernen

 

Würmstuggus lesere kan umulig ha unngått å få med at Karl Ove Knausgårds romanserie om «Morgenstjernen» er blitt en hit i redaksjonen. Men den første boken i serien har så langt ikke blitt anmeldt her. Nå har imidlertid Håkon D. Myhre lest den, og han kunne naturlig nok ikke dy seg for å anmelde den, formodentlig til glede for det opyste Borgerskab.

Morgenstjernen

Karl Ove Knausgård

Oktober, 2020

Nå har jeg endelig lest Knausgård, mannen som sies å være den viktigste nålevende norske forfatteren. Dette er selvsagt et stort hull, men jeg er jo ikke vanligvis så veldig interessert i såkalt «samtidslitteratur». Jeg leste Morgenstjernen, første bok i hans nyeste, og fortsatt pågående, romanserie med samme navn.

Morgenstjernen er en slags ensemble-roman. Den følger mange forskjellige skikkelser i separate kapitler, og handlingen dekker bare et kort tidsrom. Alt er skrevet i førsteperson med kapitlene titulert etter karakterene, og tilknytningene mellom disse er minimale. Unntakene er et ektepar som vi følger, og to menn på Sørlandet som er gamle venner. Handlingen ligger stort sett ved Bergen, og karakterene som ikke er i Bergen har tilknytning der.

Bokens handling følger disse skjebnene nesten som et sett med uavhengige noveller eller føljetonger, som gjør det vanskelig å gi et referat. Den røde tråden er «morgenstjernen», en ny stjerne på himmelen, som aldri har blitt sett før. Denne dukker opp på himmelen en kveld, og ledsages av underlige hendelser, som treffer alle karakterene på forskjellige måter. Likevel er de fleste mest opptatt av sine egne problemer, inntil det fremmede møter dem ansikt til ansikt.

Hele handlingen dekker bare to dager, men gradvis trekkes det både tematiske og handlingsmessige linjer mellom karakterene, og de mystiske elementene blir mer og mer fremtredende. Dette får også en stadig mer uhyggelig undertone, uten at jeg skal avsløre noe vesentlig. Så slutter handlingen brått, uten noen videre forklaring eller forløsning, annet enn et lengre essay om døden og dens betydning, skrevet av en av karakterene. Effekten av dette er såpass intenst at jeg er sikker på at det var intendert.

Hva mener jeg om denne boken? Det er jo sagt om Knausgård at han kan få det mest hverdagslige til å være spennende, som nok er noe som ligger bak hans enorme suksess med Min Kamp-bøkene, som jeg riktignok ikke har lest. Dette demonstreres klart i Morgenstjernen, hvor selv jeg, som stort sett foretrekker noe som transporterer meg vekk fra egen hverdag, slet med å legge boken fra meg. Alle karakterene fremstår som levende skikkelser, om ikke alltid like sympatiske, og det er lett å leve seg inn i deres små kamper. Når det mer mystiske elementet melder seg, blir effekten forsterket av det ellers hverdagslige livet disse menneskene lever. Den sterke interessen en bygger opp, øker frustrasjonen en kanskje sitter igjen med av den brå slutten. Dette er ikke en bok jeg vil glemme med det første.

Tematisk sett er denne boken rik, men dens hovedtema er døden. Dette blir gjort eksplisitt av bokens siste del, men er vevd inn i fortellingen fra starten av. Den dekker også tro og tvil, religion som sannhet og som samfunnslim, samt mer hverdagslige temaer som vennskap, forhold, lojalitet, foreldre og barn, og splid. Disse temaene veves organisk inn i handlingen, og tar sjelden forgrunnen, skjønt noen av de mer introspektive karakterene har noen lengre indre monologer. Det klareste unntaket er essayet som avslutter boken, men dette er såpass godt skrevet at det ikke ødelegger flyten merkbart. Det underliggende er vel kanskje utilstrekkeligheten til et strengt materielt verdenssyn, samt problemet med den induktive logikken som moderne naturvitenskap og dens naturalistiske metodologi hviler på.

Oppsummert vil jeg anbefale denne boken på det sterkeste. Om de tunge temaene og den hoppende fortellerstilen intimiderer, kan jeg si at elegansen til Knausgårds penn gjør boken til en fryd å lese, og hoppene driver leselysten. Knausgårds penn har ikke skjønnheten til f.eks. Tolkien, men den har en lett og dreven skrivelyst som gjør boken lett å lese. Boken er tidvis morsom, spennende, rørende og uhyggelig, på best mulig måte. Jeg ser allerede frem til å lese neste verk i denne serien, skjønt jeg er blitt fortalt at dette ikke er en direkte «fortsettelse» av handlingen i denne boken. Knausgård er uansett en forfatter som gir mersmak, i aller høyeste grad.

Håkon D. Myhre

Würmstuggu har tidligere anmeldt de andre bøkene i Morgenstjernen-serien: Ulvene fra evighetens skog (2021), Det tredje riket (2022), Nattskolen (2023), Arendal (2024) og Jeg var lenge død (2025).