Lottogevinst til besvær

 

Det gode mennesket i Sandvika

Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2025

Undertegnede har ikke lest Vigdis Hjorth siden en eller annen gang på 80-tallet. Anne + Jørgen = sant het boken, og den var et fenomen i barnelitteraturen da den kom i 1985. Siden har Vigdis Hjorth gitt ut en hel haug med bøker, alle med det til felles at jeg ikke har lest noen av dem. Jeg mener å erindre at jeg prøvde meg på Arv og miljø, men jeg husker at jeg ikke fullførte boka. Ved mitt siste besøk på det lokale biblioteket plukket jeg med meg hennes siste utgivelse Det gode mennesket i Sandvika, delvis på grunn av det stilige omslaget og delvis fordi boka var kort. Jeg har alltid hatt sansen for forfatteren i de intervjuene jeg har lest og sett, så boka ble med hjem. 

Boka er en ganske typisk norsk samtidsroman der fortelleren er en forfatter med sans for alkoholens gleder. Hovedpersonen blir stamkunde på en pub i Sandvika, der hun gradvis blir kjent med etablissementets stamkunder. Særlig er det en anonym kvinne som følger med på lottotrekningen, som påkaller hennes oppmerksomhet. Etter forsiktig tilnærming kommer kvinnene i kontakt og det viser seg at hun heter Ada, er uføretrygdet og har bakgrunn som barnehjemsbarn fra Finnmark. Fortellerens og den anonyme kvinnens gryende relasjon skildres med nerve og forsiktige steg. En dag skjer det utenkelige, kvinnen vinner en betydelig sum i lotto. Hva skal hun gjøre med pengene?

I bokas siste del stiller forfatteren spørsmålet hva er et godt menneske? Hun parafraserer Søren Kierkegård når hun skriver at det er ikke nødvendigvis sånn at den som har et hjerte i brystet, har penger i lomma. Pengene Ada vinner blir et større problem for henne enn det blir henne til lykke. Spørsmålet høres kanskje banalt ut, men i denne boken blir problemet beskrevet med hjerte og varme slik at den velvillige leser blir med på tankerekken. 

Boken er, som tidligere nevnt, kort, men skrevet slik at den må leses langsomt. Prosaen i boka er preget av mange komma, ufullstendige setninger og tankereferat. Hoveddelen av fortellingen er fortalt i en nøytral tone selv om patosen trenger på mot slutten, så mye at jeg faktisk satt igjen med fukt i øyekroken i bokas siste del. Dette er en god bok som fortjener sine lesere. Og kanskje jeg plukker opp flere av bøkene til Vigdis Hjorth neste gang jeg er innom biblioteket?

ESPEN DALBERG