Bokomtale: Jeg var lenge død

 

Jeg var lenge død

Karl Ove Knausgård

Oktober, 2025

Hvor mange bøker Karl Ove Knausgård har planer om å skrive i romanserien som begynte med Morgenstjernen i 2020, vet jeg ikke, men etter å ha lest bok seks, Jeg var lenge død, aner jeg at vi nærmer oss slutten. 

Romanene i denne serien er alle skrevet i førsteperson. I noen av dem møter vi flere fortellerstemmer, i andre, som de to siste, Nattskolen og Arendal, er det én person som forteller hele historien, noe som betyr at leseren kommer godt under huden på Knausgårds hovedpersoner. I denne boken er det Joar Løyning vi blir kjent med, sønnen til den hardt prøvede Syvert, som var hovedperson i Arendal, og lillebror til Syvert jr., som vi møtte i bok to, Ulvene fra evighetens skog. Tidligere har vi fått noen glimt av Joar som barn, men i denne boken, som i sin helhet utspiller seg på og rundt romanseriens nåtidsplan, møter vi ham som middelaldrende mann. 

Joar Løyning er professor i astrofysikk ved Universitetet i Oslo og lever en slags eremittilværelse i sin leilighet på Majorstuen. Han har ingen kone, ingen barn og få venner. Dermed er han uten forpliktelser overfor andre enn arbeidsplassen og seg selv. Som litterær figur er han svært forskjellig fra broren og faren. Om det noen gang i serien nevnes eksplisitt at Joar er autist, husker jeg ikke, men det er tydelig at han er på spekteret. Det er som han har en distanse til en verden han i mangt og meget opplever som fremmed og gåtefull, noe han forsøker å overkomme med streng rasjonalisme og et observant blikk. Sosiale koder er vanskelige å forstå, og han synes det er vanskelig å få grep på adferd han anser som irrasjonell. 

For meg som leser oppleves Joars indre monolog som ganske fremmedartet, med overraskende tankesprang, spesielle observasjoner og en skjerpet bevissthet rundt sosiale fenomener de fleste tar for gitt. Der andre føler seg frem i verden og intuitivt assimileres i den, står Joar på sett og vis på utsiden og forsøker å forstå den intellektuelt. Dette er også noe som gjør ham i stand til å lykkes i sitt virke som vitenskapsmann, som jo handler om å søke sannhet i forhold som ligger bortenfor den umiddelbart tilgjengelige menneskelige tilværelse. Til tross for, eller kanskje som en forlengelse av hans strengt fornuftsbaserte virkelighetsforståelse, leser Joar den russiske presten og matematikeren Pavel Florenskij med stor interesse. Det er særlig Florenskijs tanker rundt tid, kausalitet og drømmer som fascinerer ham, særlig etter at den nye stjernen viser seg på himmelen. Et sentralt punkt i denne romanserien er at stjernens tilsynekomst ledsages av et annet og enda mer besynderlig fenomen: at folk slutter å dø. De som har lest de andre bøkene i serien, vet at det er tung, tidløs tematikk Knausgård beskjeftiger seg med her. Det handler om metafysikk, livet etter døden, det guddommelige og eksistensens yttergrenser. Og i Jeg var lenge død går Knausgård «all in». Mens han tidligere har begrenset seg til å gå litt rundt grøten, hinte og gi flyktige blikk inn materien, begynner han her å gi noen mulige svar på hva det hele handler om. 

Samtidig som boken inneholder store mengder filosofisk spekulasjon og naturvitenskapelige utlegninger, er den først og fremst en karakterstudie. Under min lesning fikk jeg assosiasjoner til Tarjei Vesaas’ Fuglane. Det er ikke vanskelig å se paralleller mellom Mattis og Joar Løyning. De har begge sin høyst egentartede virkelighetsopplevelse og beveger seg i utkanten av det sosiale miljøet de, som mennesker, er nødt til å forholde seg til, og de opplever begge en slags oppvåkning. For Joar Løyning er ikke den samme personen på slutten av romanen som han er i begynnelsen. Hans hyperrasjonalitet utfordres i møtet med det mystiske. Han opplever en dragning mot den ortodokse kristendommen, noe som, ad omveier jeg ikke skal utbrodere her, fører til at han gjør sine første seksuelle opplevelser, skildret av Knausgård med knapp humor og avslørende diskresjon. 

På samme måte som Joar forandrer seg i løpet av boken og fremstår som en annen i avslutningen sammenlignet med begynnelsen, har verden blitt en ganske annen nå i midten av det tredje tiåret av det 21. århundret om man sammenligner med verden i 2020. Jeg tenker særlig på krigen i Ukraina. I denne boken spiller nemlig denne krigen en ikke ubetydelig rolle. Ganske imponerende, med tanke på at seriens russiske spor ble introdusert allerede i bok to, som utkom et halvt år før krigen brøt ut, og her gjenopptas på romanens nåtidsplan. 

Gjennom hele serien har Knausgård flørtet med horrorgenren i denne serien. I denne romanen kommer dette sterkes til uttrykk i den brutale og blodige avslutningen. Men man skal ikke overdrive dette aspektet. Dette er ikke postmoderne genrelek, men først og fremst en oppriktig roman om de store spørsmålene. Lesere som foretrekker virkelighetsnær litteratur om hverdagsliv, familie og kjønnsroller i det postindustrielle samfunnet, vil sikkert synes at Knausgård er pompøs og uinteressant. Og lesere som først og fremst søker emosjonell stimulans i litteraturen, vil neppe finne det de ønsker i denne boken. Men selv de vil nok la seg imponere over Knausgårds språklige briljans, for selve prosaen er uovertruffen. Det er vanskelig å legge fra seg boken når man først er kommet i gang. Selv de mest prosaiske hendelser og observasjoner skildres med elan og vidd, og språket tilfører de minste bagateller signifikans. Man «må» bare lese et par sider til.

Jeg ser frem til neste bok i serien. Jeg antar at den blir en forrykende avslutning på, jeg vil si er et av de mest fascinerende litterære prosjektene på denne siden av årtusenskiftet.