Doomstuggu

Vi har mottatt et brev fra to herrer som etter poststempelet å dømme synes å komme fra Oslo. Her er brevet:

Vi er to hvite, heteroseksuelle gubber som pusher 50 som leser Würmstuggu med stor interesse, selv om vi av og til blir sjokkert over innholdet på denne «bloggen». Vi har noen spørsmål til redaksjonen:

1. Hvilke pop/rock-album har dere hørt på i det siste?

2. Hva mener dere om det kommunale fritidstilbudet for ungdom på Oslos østkant?

Med vennlig hilsen

Torfinn Høegh og Lars Winding-Troell

Etter votering har Würmstuggu-redaksjonen vedtatt at det er redaktør Dalberg som får i oppdrag å besvare dette brevet. Her er svaret hans:

Den siste uken har jeg hørt meget på «Obsidian», den siste utgivelsen til det britiske tungrockbandet Paradise Lost. Dette er det tredje albumet siden «The Plague Within» fra 2015, albumet der disse ærverdige veteranene tok opp tråden fra sine tidlige, nokså sublime plateutgivelser og demonstrerte at de endelig hadde gjenfunnet sin sjel og avsluttet sin mangeårige ørkenvandring i all slags fjasemusikk. Personlig  synes jeg «Medusa» fra 2017 var hakket svakere enn forgjengeren, men nå har de nordengelske doomkongene altså kommet med en ny plate.

Etter en del gjennomhøringer, har platen fått et godt feste i min bevissthet, og at musikken her samsvarer godt med mine estetiske preferanser og behager mine sensibiliteter, er nå et ubestridt faktum. Dette er sofistikert doom med variasjon, bredde og finesse. Blytungt, melodiøst, dynamisk og fullt av flotte riff og melodilinjer som er fräsche, men likevel ligger godt innenfor det man kan forvente fra denne gjengen. De fleste komposisjonene holder et lavt tempo, men de har selvfølgelig også funnet plass til en litt mer uptempo, gothrock-preget crowdpleaser.

Gregor Mackintoshs umiskjennelige gitarspill er den fløyelskledde likbåren av bly som bærer platen, og Nick Holmes viser sin allsidighet som vokalist, med både grynt, brøl og ulike former for melodisk sang. Jeg har ikke satt meg inn i tekstene ennå, men jeg antar at de handler om tap, sorg, smerte og eksistensiell misere. Altså det vanlige.

Denne platen er faktisk fullt på høyde med de tidlige mesterverkene «Gothic» og «Shades of God». Ja, det er med en indre jubel jeg anbefaler dette platealbumet til alle som setter pris på hård, gitarbasert kvalitetsmusikk. Så ta en tur til nærmeste platebar og plukk opp «Obsidian». Du vil neppe angre. Beste spor: «Fall From Grace». 

Jeg har også hørt en del på det norske doom-bandet Bismarck. Det er særlig debutalbumet «Urkraft» fra 2018 som har imponert meg, selv om den ferske «Oneiromancer» også har meget ved seg. Bismarck spiller massiv, storslått doom med lange komposisjoner preget av mektige og suggererende riff som hvisker deg mykt i høret: «Bli med på doomen!».

Forøvrig bør det kommunale fritidstilbudet til ungdommer på Oslos østkant oppgraderes. Mange masseslagsmål, ransbølger og generelle voldshandlinger kunne åpenbart vært unngått om ungdommen hadde hatt en fritidsklubb å gå til. Inntil videre gir vi rasisme og nyliberalisme skylden for bystyrets prioriteringer.

Med vennlig hilsen

Würmstuggu-redaksjonen v. redaktør Dalberg