Gå til hovedinnhold

Doomstuggu


Vi har mottatt et brev fra to herrer som etter poststempelet å dømme synes å komme fra Oslo. Her er brevet:


Vi er to hvite, heteroseksuelle gubber som pusher 50 som leser Würmstuggu med stor interesse, selv om vi av og til blir sjokkert over innholdet på denne «bloggen». Vi har noen spørsmål til redaksjonen:

1. Hvilke pop/rock-album har dere hørt på i det siste?
2. Hva mener dere om det kommunale fritidstilbudet for ungdom på Oslos østkant?

Med vennlig hilsen
Torfinn Høegh og Lars Winding-Troell


Etter votering har Würmstuggu-redaksjonen vedtatt at det er redaktør Dalberg som får i oppdrag å besvare dette brevet. Her er svaret hans:

Den siste uken har jeg hørt meget på «Obsidian», den siste utgivelsen til det britiske tungrockbandet Paradise Lost. Dette er det tredje albumet siden «The Plague Within» fra 2015, albumet der disse ærverdige veteranene tok opp tråden fra sine tidlige, nokså sublime plateutgivelser og demonstrerte at de endelig hadde gjenfunnet sin sjel og avsluttet sin mangeårige ørkenvandring i all slags fjasemusikk. Personlig  synes jeg «Medusa» fra 2017 var hakket svakere enn forgjengeren, men nå har de nordengelske doomkongene altså kommet med en ny plate.

Etter en del gjennomhøringer, har platen fått et godt feste i min bevissthet, og at musikken her samsvarer godt med mine estetiske preferanser og behager mine sensibiliteter, er nå et ubestridt faktum. Dette er sofistikert doom med variasjon, bredde og finesse. Blytungt, melodiøst, dynamisk og fullt av flotte riff og melodilinjer som er fräsche, men likevel ligger godt innenfor det man kan forvente fra denne gjengen. De fleste komposisjonene holder et lavt tempo, men de har selvfølgelig også funnet plass til en litt mer uptempo, gothrock-preget crowdpleaser.

Gregor Mackintoshs umiskjennelige gitarspill er den fløyelskledde likbåren av bly som bærer platen, og Nick Holmes viser sin allsidighet som vokalist, med både grynt, brøl og ulike former for melodisk sang. Jeg har ikke satt meg inn i tekstene ennå, men jeg antar at de handler om tap, sorg, smerte og eksistensiell misere. Altså det vanlige.

Denne platen er faktisk fullt på høyde med de tidlige mesterverkene «Gothic» og «Shades of God». Ja, det er med en indre jubel jeg anbefaler dette platealbumet til alle som setter pris på hård, gitarbasert kvalitetsmusikk. Så ta en tur til nærmeste platebar og plukk opp «Obsidian». Du vil neppe angre. Beste spor: «Fall From Grace»

Jeg har også hørt en del på det norske doom-bandet Bismarck. Det er særlig debutalbumet «Urkraft» fra 2018 som har imponert meg, selv om den ferske «Oneiromancer» også har meget ved seg. Bismarck spiller massiv, storslått doom med lange komposisjoner preget av mektige og suggererende riff som hvisker deg mykt i høret: «Bli med på doomen!».

Forøvrig bør det kommunale fritidstilbudet til ungdommer på Oslos østkant oppgraderes. Mange masseslagsmål, ransbølger og generelle voldshandlinger kunne åpenbart vært unngått om ungdommen hadde hatt en fritidsklubb å gå til. Inntil videre gir vi rasisme og nyliberalisme skylden for bystyrets prioriteringer.

Med vennlig hilsen
Würmstuggu-redaksjonen v. redaktør Dalberg

Kommentarer

  1. God ettermiddag hvordan har du det? Jeg er brasiliansk og leter etter nye følgere til bloggen min. Jeg kan følge deg også. Nye venner er også velkomne.

    https://viagenspelobrasilerio.blogspot.com/?m=1

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n