En ærlig redegjørelse for de litterære kvaliteter romanen om den skarpsindige lavadelsmannen herr Quijote fra la Mancha kan tilby lesere i vår stadig mindre litterært opplyste samtid

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Don Quijote

Cervantes

Don Quijote av Miguel de Cervantes Saavedra er selvsagt et av de store verkene i vestlig historie. Verket blir ofte kalt tidenes første roman og ble publisert i to deler i henholdsvis 1605 og 1615. Jeg skal ikke gå inn på akkurat denne påstanden, verket eksisterer i dialog med ridderromansene som var veldig populære i samtiden til Cervantes. Boken kan nesten kalles en tidlig dekonstruksjon, skjønt som en moderne leser er jeg ofte ikke så kjent med verkene og trendene Cervantes kommenterer. 

Jeg har lest den engelske oversettelsen av John Rutherford, hvis fulle engelske tittel er The Ingenious Hidalgo Don Quixote de la Mancha, og uten å ha lest originalen kan jeg si at språket her holder en høy standard uten å bli høytidelig. Teksten føles, for å låne oversetterens ord, gammel og umiddelbar samtidig. Å få lest dette verket i en tilgjengelig penn er veldig nyttig, og tidvis er denne boken både morsom og underholdende. 

I verkets første del, treffer vi hidalgoen (lavadelsmannen) Quesada (eller Quixada, det er uklart), som har levd mye av sitt liv uten så veldig mye å vise til, og som på sine eldre dager er blitt fascinert av ridderromanser. En dag finner han ut at han er en ridder hvis oppgave er å ri ut i verden for å rette urett. Han kaller seg Don Quijote (og skryter slik på seg litt høyere sosial rang), tar med seg sin bonde-nabo Sancho Panza som væpner, og drar ut i verden på jakt etter eventyr. Dette leder til et ganske sprø sett med episodiske fortellinger der Don Quijote kontinuerlig ser noe hverdagslig og tolker det som noe fantastisk, ofte truende. Slik ender han opp i ganske mange uheldige konfrontasjoner. Ut fra dialogene med andre karakterer er det litt uklart om Cervantes gjør mest narr av ridderromanser, eller mest narr av dem som i samtiden drev datidens moralske panikk om disse romanene. Det er vel antakelig litt begge deler. 

Den første delen er jevnt over underholdende, og noen ganger utrolig morsom. Fortellingen er episodisk, som ridderromansene den parodierer, og hvert lille eventyr er relativt selvstendig. I tillegg er det veldig mange andre små og store fortellinger, knyttet til andre karakterer, som Don Quijote og hans væpner enten snubler innom som bikarakterer, eller bare får fortalt i mer eller mindre sin helhet. Disse fortellingene er ofte kanskje litt vel sukkersøte, og en føler etterhvert at de inneholder et veldig likt sett av karakterer som går igjen og igjen, og graden av sammentreff virker noe tvunget, men de er underholdende nok. Stort sett er første del helt grei å komme gjennom, og gir interesserte lesere mye å glede seg over. Det er også mange interessante observasjoner, og noen av disse fortellingene er faktisk veldig gode. 

Jeg er ikke sikker på om dette kan sies om bokens andre del. Denne, som altså ble publisert 10 år senere, har en helt annen tone. Det er mindre episodisk, side-fortellinger tar mindre plass, og Don Quijote og hans væpner er hvert fall nominelt involvert i alle disse i denne omgangen. I kontrast til eventyrene i den første delen, der folkene som møter Don Quijote stort sett blir tatt på sengen av hidalgoen, handler del 2 om mennesker som har hørt om denne galningen, og på forskjellige måter forsøker å manipulere ham for å bli underholdt av hans absurditeter. Disse pussene varierer fra det relativt harmløse til det sadistiske, og etter en stund synes hvertfall jeg at historien mistet sin sjarm. 

Når man vurderer klassikere, skal man kanskje være forsiktig med å skrive noe annet enn hyllester, men jeg har lovet meg selv å aldri være annet enn ærlig når jeg skriver for Würmstuggu. Om jeg har vært litt hard mot side-fortellingene, er jeg bevisst at det kan være referanser og satirer som går over hodet mitt, da jeg ikke har lest alle fortellingene Don Quijote er basert på. Et veldig interessant lite sidespor, er leningen på å bryte «den fjerde veggen». Forfatteren refererer ofte til seg selv som en oversetter av sann historie skrevet ned av en maurer (den fiktive Cide Hamete Benengeli). Dette er også en referanse til ridder-romanser som nesten alltid var påstått å være «funnet» av forfatterne, for å øke autensiteten. Det er særlig denne påtatte «autensiteten» Don Quijote gjør narr av, særlig med all insisteringen på at hele fortellingen er absolutt sann. 

I del to snakkes det om en usann fortellingen kalt «Del II om Don Quijote», skrevet av en annen enn Cide Hamete, og Don Quijote blir så irritert på at denne har skrevet om ting han ikke har gjort, at han forandrer sine egne planer. Dette refererer til en faktisk uautorisert oppfølger til den første delen av verket, som Cervantes raljerer mot både gjennom «forfatteren» Cide Hamete, og Don Quijote selv.  

Alt i alt er dette et underholdende, tidvis morsomt, og godt verk, med underholdende karakterer og artige episoder. Den blir i stor grad drevet av dynamikken mellom Don Quijote og hans væpner, Sancho Panza, som i all hovedsak får meg til å tenke på respektivt John Cleeses Lancelot fra Monty Python and the Holy Grail, og Blackadders trofaste tjener Baldrick. Men boken er veldig lang, og den andre delen er tidvis tung å komme gjennom. Jeg vil anbefale boken (å lese klassikere er nesten alltid verdt det), men du bør vite hva du går til. 

Illustrasjon: Jules David