Würmstuggu presenterer nok et reisebrev fra Sentral-Asia signert vår post-Sovjet-korrespondent Fjodor Larson.
Å bestille billett med TezJet fra Bisjkek til Tasjkent er ikke et valg, det er en dom. Alternativet var ikke en mulighet. Man betaler ikke med kredittkort, men med sjelen. Terminalen i den kirgisiskehovedstaden ser ut som et forlatt kjøpesenter fra 1983, hvor alle butikkene nå selger øl i løsvekt og batterier som er utgått på dato. Inne i gaten venter maskinen; et fly som minner mer om en ristet loff med vinger enn noe som noensinne burde ha vært sertifisert til å forlate bakken. Selskapet er svartelistet både i EU og i Kina.
Flyvertinnene, hvis former og uniformer ser ut til å være sydd av gardiner fra Sovjetunionens storhetstid, deler ut små plastkopper med en væske som smaker som flybensin blandet med kamillete og rosmarin. Kapteinen introduserer seg på en høyttaler som spraker så mye at det høres ut som en demonisk kode: «Velkommen ombord, eller lykke til med hva enn som skjer.» Deretter forsvinner han tilbake til cockpiten, hvor man kan se sigarettrøyk sive ut gjennom døren.
Takeoff er en orgie av vibrasjoner og skrik. Skroget stønner som et gammelt hespetre som som prøver å drukne seg selv i blåsyre, og hele kabinen fylles av lyden av metall mot metall, som om flyet forsøker å skrelle av seg sin egen forhud. En kylling, eller det som ser ut som en kylling, rømmer fra en koffert, en mann holder fast i den som om hans liv er avhengig av dens fjær, og bak meg begynner et spedbarn å le, en hul dommedagslatter som varer hele reisen.
På vei nedover mot Uzbekistans hovedstad føles turbulensen som om vi flyr gjennom helvetes tarm. Da vi endelig lander, er det mer et krasj enn en ankomst. Jeg kravler ut av flyet, sjokkert over at vi fortsatt befinner oss på planeten Tellus.
Så slår varmen til. En vegg av glohet luft som får lungene til å føles som grillelementer. Buksene smelter til huden, og jeg må rive meg løs fra stoffet mens jeg desperat forsøker å trekke pusten. På vei ut av flyplassen står jeg plutselig halvnaken, baken vendt rett mot en forferdet muslimsk dame i strømpebukser og skjørt, som ser på meg med et blikk som kunne ha sendt meg direkte til helvete, som en transvestitt i Riyadh.
Tasjkent selv er som en smeltende kjele. Asfalten er gjennomhullet av svarte avgrunner, tilfeldige kratre som kan sluke en hestkuk, en drosje eller et helt brudepar. Ingen advarsler, ingen sperringer, bare plutselige hull i virkeligheten, en materialisering av schizophreni. Byen koker på dagtid, så sightseeing er bare for de som ønsker å begå et smertefullt selvmord under åpen himmel. Først når mørket faller på, og temperaturen stuper til behagelige 37 grader, kan man våge å gå ut.
Men da begynner marerittet for alvor. Trafikken er en selvlysende dødsdans, biler uten lys og sjåfører uten frykt. Å krysse veien føles som å spasere blind inn i et maskingeværfelt. Jeg forsøker å gå langs parkene, men der venter andre farer: bevæpnede vakter med øyne som glitrer av paranoia. De sies å være trent opp personlig av Islam Karimov, den gamle presidenten, en mann som oppfant nye måter å forby folk å puste på. Fontenene i parkene virker uskyldige nok, men går du for nær, risikerer du å bli skutt som ei sliten rotte.
Slottsparken hjemme virker i ettertid som en barnehage med gummidekk. Her er parkene labyrinter av mørke, med trær som ser ut til å bevege seg, og skygger som hvisker. Etter tre slike parker, hver mer grotesk enn den forrige, med ekko av skrik og lyden av metalliske fugler i trekronene, begynner jeg å tvile på om jeg noen gang vil finne tilbake til sans og samling.
Så, i det fjerne, et tegn. Et neonskilt flimrer som et spøkelse. En bar! Jeg kaster meg gjennom døren, dryppende av svette og skrekk, omgitt av menn som ser ut som de har sittet der siden Sovjet kollapset. Inne er luften tykk av røyk, men jeg hiver meg over øl-krana, og ølet smaker som en himmel full av stjerner. Jeg er reddet. For denne gangen.
For i Tasjkent vet du aldri om morgendagen kommer.
Fjodor Larsson
Kommentarer
Legg inn en kommentar