Gå til hovedinnhold

Kjappe tanker: Venstresidens verdikupp

 

AV HÅKON D. MYHRE


Det er en tilbakevendende diskusjon i politikken hvorvidt kulturelle/verdimessige eller økonomiske/politisk-teknokratiske spørsmål er viktigst å forholde seg til. For eksempel er en ofte brukt anklage rettet mot høyresiden, særlig den populistiske delen, at de distraherer med «kulturkrig», der implikasjonen er at det ikke er viktige spørsmål og/eller at det er et skittent triks rettet mot den antatt mer økonomiorienterte venstresiden. En annen tolkning er at disse kulturelle spørsmålene på en måte står utenfor det politiske. Om de forandrer seg, er det bare grunnet naturlige skiftninger i samfunnet, på det meste grupper som på eget initiativ slåss for sine rettigheter, og alle som går mot slik utvikling er nesten automatisk aggressorene. Denne kritikken kommer også i høy grad fra den såkalt ansvarlige høyresiden. 


Men er dette noe venstresiden selv tror? Om økonomisk politikk var viktig politikk, ville ikke venstrefolk vært mer åpne for å samarbeide med kulturelt konservative med mer sosial-liberale eller venstreorienterte økonomiske syn? Ikke bare at dette skjer mindre enn man skulle tro, det skjer omtrent aldri. Og når det kommer til stykke er venstresidens holdning til genuint verdikonservative mer aggressiv enn til markedsliberalister. De er jo «fascister». Dette var demonstrert ganske ettertrykkelig i den kanadiske trucker-protesten denne vinteren. Med noen hendige unntak var venstresiden ikke på noen måte fristet til å støtte protestbevegelsen, på tross av at dette var noe av det nærmeste vi har sett en genuin arbeiderklasse-protest på lenge, uten den partipolitiske implikasjonen til Trump-samlinger. 


Den forklaringen som for meg virker mest tilpasset Occam er at venstresiden er veldig klar over viktigheten av kultur og verdier. De eneste som kanskje ikke forstår dette, er den såkalte moderate høyresiden. Men om de forstår dette, må de regnes som på parti med venstresiden. Bare i et samfunn der moral og verdier er helt avklart, der det store flertallet er på samme side, kan politikk holde seg til temaer som økonomi. I et samfunn som England, der befolkningen ikke er enig i definisjonen av en kvinne, eller, som i USA, omtrent halvparten av borgerne mener at opplæring i LGBT-saker i skolen er barnemishandling, mens resten mener at å ikke undervise i dette på skolen er barnemishandling, sier det seg selv at dette ikke fungerer. 


Det enkle observasjonen her er at mennesker ikke organiserer seg langs økonomiske eller klassebaserte linjer. Mennesker organiserer seg langs verdimessige linjer. Også i sterkt lagdelte samfunn ser man at de forskjellige klassene oppfattet seg som kulturer, mer enn økonomiske blokker. Grunnen til dette er ganske enkel. Når man forsøker å skille venn fra fiende, forsøker man å vite hvem man kan stole på når man snur ryggen til dem. For dette spørsmålet er informasjon om formue og inntekt klart av sekundær prioritering, mens spørsmål om verdier og moral er primær prioritering. Etnisitet og slektskap og kanskje kjønn faller forskjellige steder i mellom. 


Gitt denne informasjonen, er det ikke klart både hvorfor verdiliberale på venstresiden og verdikonservative på høyresiden sjelden klarer å finne sammen, selv om de begge hevder å hate «systemet»? Derfor er verdier viktige, kanskje det viktigste. Felles verdier avgjør hvem du kan stole på, og hvem du ikke kan stole på. Dette igjen betyr at samfunn uten solide fellesverdier i bunn vil bli stadig mer splittede. Dette er den grunnleggende kilden til polarisering. Og om man ser på verdispørsmål, er det også klart at høyresiden har flyttet seg mye mindre enn venstresiden i løpet av de siste femti årene, og om noe har høyresiden faktisk diltet etter venstresiden. Så å legge skyld på høyresiden for den nåværende polariseringen slår meg som fullstendig forvirret, om ikke direkte løgnaktig. 


Dette glir inn i det andre poenget mitt om problemet med sentrumspolitikk om man er verdikonservativ. Det venstresiden har gjort ganske lenge, har vært å redefinere visse antatte sannheter eller standarder, og flytte dem inn i den politiske verdenen («Det personlige er politisk», som det heter), eller enda bedre inn i den juridiske rettighetsbaserte verdenen. Det var slik amerikanerne til slutt tillot homofilt ekteskap, til tross for at flertallet fortsatt var imot i 2015, når Obergefell vs Hodges ble hørt i høyesterett. Deretter, når de har brukt denne politiseringen for det den er verdt, tar de det vekk fra det politiske, og inn i det «selvsagte» moralske («Vi vil ikke diskutere grunnleggende menneskerettigheter», med ironien at omtrent ingen av de som tenkte ut filosofien bak menneskerettigheter i de foregående århundrene ville gjenkjent et homofilt ekteskap som et konsept som ga mening overhodet). Dette kalles gjerne å «trekke stigen opp etter seg». 


Historisk sett har venstresiden alltid laget nye frigjøringsprosjekter, og har slik dratt sentrum mer og mer mot venstre. Derfor er sentrum i politikken i dag, på kulturelle og verdiorienterte spørsmål, ekstremt langt til venstre for sentrum i år 1900. For fullstendighets skyld må jeg si at venstresiden ikke har lykkes i alle prosjektene sine, og alle gangene de har fått fullstendig kontroll over et samfunn (Frankrike etter revolusjonen, Russland under Bolsjevikene) har det som regel gått så dårlig at man har hatt et lite tilbakeslag i Vesten og utenfor, skjønt venstresiden har en tendens til å skifte kurs og komme seg igjen som den dominante kulturelle kraften. 


Det er på denne kulturelle aksen vi kan demonstrere at verden beveger seg i progressiv retning, og det er langs den kulturelle aksen mennesker organiserer seg. Disse to fakta sammen burde være tilstrekkelig for å demonstrere at de kultur- og verdibærende institusjonene i vårt samfunn er venstreorienterte, eller i hvert fall strukturert på en måte som gjør at de glir i progressiv retning. Spørsmålet som gjenstår er hvorvidt dette er positivt eller negativt. 


Foto: David Rosen Photography 

https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.en


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika