AV HÅKON D. MYHRE
Det er en tilbakevendende diskusjon i politikken hvorvidt kulturelle/verdimessige eller økonomiske/politisk-teknokratiske spørsmål er viktigst å forholde seg til. For eksempel er en ofte brukt anklage rettet mot høyresiden, særlig den populistiske delen, at de distraherer med «kulturkrig», der implikasjonen er at det ikke er viktige spørsmål og/eller at det er et skittent triks rettet mot den antatt mer økonomiorienterte venstresiden. En annen tolkning er at disse kulturelle spørsmålene på en måte står utenfor det politiske. Om de forandrer seg, er det bare grunnet naturlige skiftninger i samfunnet, på det meste grupper som på eget initiativ slåss for sine rettigheter, og alle som går mot slik utvikling er nesten automatisk aggressorene. Denne kritikken kommer også i høy grad fra den såkalt ansvarlige høyresiden.
Men er dette noe venstresiden selv tror? Om økonomisk politikk var viktig politikk, ville ikke venstrefolk vært mer åpne for å samarbeide med kulturelt konservative med mer sosial-liberale eller venstreorienterte økonomiske syn? Ikke bare at dette skjer mindre enn man skulle tro, det skjer omtrent aldri. Og når det kommer til stykke er venstresidens holdning til genuint verdikonservative mer aggressiv enn til markedsliberalister. De er jo «fascister». Dette var demonstrert ganske ettertrykkelig i den kanadiske trucker-protesten denne vinteren. Med noen hendige unntak var venstresiden ikke på noen måte fristet til å støtte protestbevegelsen, på tross av at dette var noe av det nærmeste vi har sett en genuin arbeiderklasse-protest på lenge, uten den partipolitiske implikasjonen til Trump-samlinger.
Den forklaringen som for meg virker mest tilpasset Occam er at venstresiden er veldig klar over viktigheten av kultur og verdier. De eneste som kanskje ikke forstår dette, er den såkalte moderate høyresiden. Men om de forstår dette, må de regnes som på parti med venstresiden. Bare i et samfunn der moral og verdier er helt avklart, der det store flertallet er på samme side, kan politikk holde seg til temaer som økonomi. I et samfunn som England, der befolkningen ikke er enig i definisjonen av en kvinne, eller, som i USA, omtrent halvparten av borgerne mener at opplæring i LGBT-saker i skolen er barnemishandling, mens resten mener at å ikke undervise i dette på skolen er barnemishandling, sier det seg selv at dette ikke fungerer.
Det enkle observasjonen her er at mennesker ikke organiserer seg langs økonomiske eller klassebaserte linjer. Mennesker organiserer seg langs verdimessige linjer. Også i sterkt lagdelte samfunn ser man at de forskjellige klassene oppfattet seg som kulturer, mer enn økonomiske blokker. Grunnen til dette er ganske enkel. Når man forsøker å skille venn fra fiende, forsøker man å vite hvem man kan stole på når man snur ryggen til dem. For dette spørsmålet er informasjon om formue og inntekt klart av sekundær prioritering, mens spørsmål om verdier og moral er primær prioritering. Etnisitet og slektskap og kanskje kjønn faller forskjellige steder i mellom.
Gitt denne informasjonen, er det ikke klart både hvorfor verdiliberale på venstresiden og verdikonservative på høyresiden sjelden klarer å finne sammen, selv om de begge hevder å hate «systemet»? Derfor er verdier viktige, kanskje det viktigste. Felles verdier avgjør hvem du kan stole på, og hvem du ikke kan stole på. Dette igjen betyr at samfunn uten solide fellesverdier i bunn vil bli stadig mer splittede. Dette er den grunnleggende kilden til polarisering. Og om man ser på verdispørsmål, er det også klart at høyresiden har flyttet seg mye mindre enn venstresiden i løpet av de siste femti årene, og om noe har høyresiden faktisk diltet etter venstresiden. Så å legge skyld på høyresiden for den nåværende polariseringen slår meg som fullstendig forvirret, om ikke direkte løgnaktig.
Dette glir inn i det andre poenget mitt om problemet med sentrumspolitikk om man er verdikonservativ. Det venstresiden har gjort ganske lenge, har vært å redefinere visse antatte sannheter eller standarder, og flytte dem inn i den politiske verdenen («Det personlige er politisk», som det heter), eller enda bedre inn i den juridiske rettighetsbaserte verdenen. Det var slik amerikanerne til slutt tillot homofilt ekteskap, til tross for at flertallet fortsatt var imot i 2015, når Obergefell vs Hodges ble hørt i høyesterett. Deretter, når de har brukt denne politiseringen for det den er verdt, tar de det vekk fra det politiske, og inn i det «selvsagte» moralske («Vi vil ikke diskutere grunnleggende menneskerettigheter», med ironien at omtrent ingen av de som tenkte ut filosofien bak menneskerettigheter i de foregående århundrene ville gjenkjent et homofilt ekteskap som et konsept som ga mening overhodet). Dette kalles gjerne å «trekke stigen opp etter seg».
Historisk sett har venstresiden alltid laget nye frigjøringsprosjekter, og har slik dratt sentrum mer og mer mot venstre. Derfor er sentrum i politikken i dag, på kulturelle og verdiorienterte spørsmål, ekstremt langt til venstre for sentrum i år 1900. For fullstendighets skyld må jeg si at venstresiden ikke har lykkes i alle prosjektene sine, og alle gangene de har fått fullstendig kontroll over et samfunn (Frankrike etter revolusjonen, Russland under Bolsjevikene) har det som regel gått så dårlig at man har hatt et lite tilbakeslag i Vesten og utenfor, skjønt venstresiden har en tendens til å skifte kurs og komme seg igjen som den dominante kulturelle kraften.
Det er på denne kulturelle aksen vi kan demonstrere at verden beveger seg i progressiv retning, og det er langs den kulturelle aksen mennesker organiserer seg. Disse to fakta sammen burde være tilstrekkelig for å demonstrere at de kultur- og verdibærende institusjonene i vårt samfunn er venstreorienterte, eller i hvert fall strukturert på en måte som gjør at de glir i progressiv retning. Spørsmålet som gjenstår er hvorvidt dette er positivt eller negativt.
Foto: David Rosen Photography
https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.en
Kommentarer
Legg inn en kommentar