Siden i sommeren 2021 har Würmstuggu skrevet mye om nyere, norsk lyrikk. Ingen skal påstå at vi har latt oss begeistre over alt vi har lest, og det er ikke så rart, for vi kjenner jo denne genren best fra dens høydepunkter, ofte adskillige tiår tilbake i tid, og gjerne fra andre språkområder. Men vi har altså gjort et ærlig forsøk på å sette oss inn i hva som rører seg blant norske poeter og versesnekkere. De fleste av de følgende bøkene er blitt gjennomlest minst to ganger.
Allerede i desember 2020 publiserte vi en omtale av Rainer Maria Rilkes Duino-elegiane i Åsmund Bjørnstads gjendiktning, og det var kanskje dette som var startskuddet for Würmstuggus lyrikk-satsning. Det var imidlertid ikke før primo juni vi begynte å satse på lyrikkanmeldelser for alvor. Da publiserte vi nemlig omtaler av Nedstyrtet poesi av Dan Andersen (2021) og Stein til stein av Jon Fosse (2013).
Halvannen måned senere var det Morten Claussens Elementene som ble rammet av Würmstuggus kritiske blikk. Neste par ut var Muntre dødsdikt av den bemerkelsesverdige Jan Jakob Tønseth (2015) og Tilfeldig musikk Hans Petter Blad (2018) som måtte i ilden. Vi fulgte opp med Blads Clair Obscur (2016) noen uker senere, før vi atter returnerte til Tønseth og hans Andre morgener (2019). Så var det tid for lyrikksjokk da vi omtalte den rasebevisste unge samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Alis diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset og Sted for løpende hjerte av Casper Andre Lugg, begge to utgitt i 2021. Kristian Bergquists 22. juli-exploitation-diktsamling Over alt på jord (2021) og Oddbjørn Birkelands dødsmeditasjon Everydike snur (2019) ble behørig omtalt i artikkelen «Intime betroelser om lyrikk, hardrock og samfunnets forfall».
Amanda Gorman fikk mye oppmerksomhet for diktet «The Hill We Climb», som hun fremførte under innsettingen av Joe Biden som president for Amerikas forente stater, og bare få måneder senere forelå diktet i norsk gjendiktning, signert Marjam Idriss. Vi omtalte både denne utgivelsen og den ikke spesielt interessante - eller kanskje snarer temmelig uinteressante - Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg av Lukas Rotevatn under overskriften «Vi er rasende».
Frem til medio oktober var det ikke mye som hadde vekket begeistring, men så kom vi i over En hvithai i Venezia av Ulrik Farestad, og dette var en utgivelse som imponerte stort. Vi så oss derfor nødt til å publisere en betingelsesløs anbefaling. Neste bok ut var Frå løynde kjelder av Eiliv Grue (2021), en bok som ikke gjorde store inntrykket. Det gjorde heller ikke Blodet i hodet av Sindre Andersen (2021) . Det gjorde imidlertid Ulrik Farestads imponerende Sangen og katastrofen (2017) og Eirik Røkkums formidable gjendiktning av The Waste Land (2021). Vi fant også plass til et par diktsamlinger med maritimt tema: Hans Anton Grønskag diktsamling Tida søv aleine fra 2016 og Erlend Wichnes Hav, sløyd fra 2015.
I desember vendte vi tilbake til Morten Claussen og hans diktsamling Skogene ,og vi foretok en vurdering av Cornelius Jakhellns Lysbilder, begge to utgitt i 2015. Vi kikket også på Uroen reiser hodet av Frank Eriksen, Ned mot null av Tronsmo-sjef Terje Thorsen (begge fra 2015) og Her av Arne Ruste (2021). I artikkelen «Sensuelle gleder og dannet konversasjon» skrev vi om Halvard Foynes’ Lysets ubetydelig feiltagelser (2021) og Terje Drahseths Epifanier II: Prosadikt 45-191. Deretter fulgte anmeldelser av averøyingen Øyvind Rangøys norskspråklige debutsamling Dødsbu (2021) og Hans Sandes Haustsong (2021).
De siste par lyrikkutgivelser vi har omtalt er Kaskader av okser og aske av Eirik Røkkum og Nakenord av Paal Maage Elstad, begge to utgitt i det Herrens år 2021.
Blir det flere anmeldelser av bokutgivelser med lyrisk innhold? Hvem vet? Det føles ofte bortkastet å bruke tid på slike bøker, men de er i alle fall som regel velsignet tynne. Men én ting er sikkert: Det det blir i hvert fall mer Würmstuggu!
Foto: Dean Beeler
https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.en
Kommentarer
Legg inn en kommentar