Gå til hovedinnhold

Lyrikkstuggu: En oversikt over Würmstuggus anmeldelser av nyere norsk lyrikk 2021/2022

 

Siden i sommeren 2021 har Würmstuggu skrevet mye om nyere, norsk lyrikk. Ingen skal påstå at vi har latt oss begeistre over alt vi har lest, og det er ikke så rart, for vi kjenner jo denne genren best fra dens høydepunkter, ofte adskillige tiår tilbake i tid, og gjerne fra andre språkområder. Men vi har altså gjort et ærlig forsøk på å sette oss inn i hva som rører seg blant norske poeter og versesnekkere. De fleste av de følgende bøkene er blitt gjennomlest minst to ganger.


Allerede i desember 2020 publiserte vi en omtale av Rainer Maria Rilkes Duino-elegiane i Åsmund Bjørnstads gjendiktning, og det var kanskje dette som var startskuddet for Würmstuggus lyrikk-satsning. Det var imidlertid ikke før primo juni vi begynte å satse på lyrikkanmeldelser for alvor. Da publiserte vi nemlig omtaler av Nedstyrtet poesi av Dan Andersen (2021) og Stein til stein av Jon Fosse (2013). 


Halvannen måned senere var det Morten Claussens Elementene som ble rammet av Würmstuggus kritiske blikk. Neste par ut var Muntre dødsdikt av den bemerkelsesverdige Jan Jakob Tønseth (2015) og Tilfeldig musikk Hans Petter Blad (2018) som måtte i ilden. Vi fulgte opp med Blads Clair Obscur (2016) noen uker senere, før vi atter returnerte til Tønseth og hans Andre morgener (2019). Så var det tid for lyrikksjokk da vi omtalte den rasebevisste unge samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Alis diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset og Sted for løpende hjerte av Casper Andre Lugg, begge to utgitt i 2021. Kristian Bergquists 22. juli-exploitation-diktsamling Over alt på jord (2021) og Oddbjørn Birkelands dødsmeditasjon Everydike snur (2019) ble behørig omtalt i artikkelen «Intime betroelser om lyrikk, hardrock og samfunnets forfall».


Amanda Gorman fikk mye oppmerksomhet for diktet «The Hill We Climb», som hun fremførte under innsettingen av Joe Biden som president for Amerikas forente stater, og bare få måneder senere forelå diktet i norsk gjendiktning, signert Marjam Idriss. Vi omtalte både denne utgivelsen og den ikke spesielt interessante - eller kanskje snarer temmelig uinteressante - Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg av Lukas Rotevatn under overskriften «Vi er rasende»


Frem til medio oktober var det ikke mye som hadde vekket begeistring, men så kom vi i over En hvithai i Venezia av Ulrik Farestad, og dette var en utgivelse som imponerte stort. Vi så oss derfor nødt til å publisere en betingelsesløs anbefaling. Neste bok ut var Frå løynde kjelder av Eiliv Grue (2021), en bok som ikke gjorde store inntrykket. Det gjorde heller ikke Blodet i hodet av Sindre Andersen (2021) . Det gjorde imidlertid Ulrik Farestads imponerende Sangen og katastrofen (2017) og Eirik Røkkums formidable gjendiktning av The Waste Land (2021). Vi fant også plass til et par diktsamlinger med maritimt tema: Hans Anton Grønskag diktsamling Tida søv aleine fra 2016 og Erlend Wichnes Hav, sløyd fra 2015.


I desember vendte vi tilbake til Morten Claussen og hans diktsamling Skogene ,og vi foretok en vurdering av Cornelius Jakhellns Lysbilder, begge to utgitt i 2015. Vi kikket også på Uroen reiser hodet av Frank Eriksen, Ned mot null av Tronsmo-sjef Terje Thorsen (begge fra 2015) og Her av Arne Ruste (2021). I artikkelen «Sensuelle gleder og dannet konversasjon» skrev vi om Halvard Foynes’ Lysets ubetydelig feiltagelser (2021) og Terje Drahseths Epifanier II: Prosadikt 45-191. Deretter fulgte anmeldelser av averøyingen Øyvind Rangøys norskspråklige debutsamling Dødsbu (2021) og Hans Sandes Haustsong (2021).


De siste par lyrikkutgivelser vi har omtalt er Kaskader av okser og aske av Eirik Røkkum og Nakenord av Paal Maage Elstad, begge to utgitt i det Herrens år 2021. 


Blir det flere anmeldelser av bokutgivelser med lyrisk innhold? Hvem vet? Det føles ofte bortkastet å bruke tid på slike bøker, men de er i alle fall som regel velsignet tynne. Men én ting er sikkert: Det det blir i hvert fall mer Würmstuggu!




Foto: Dean Beeler

https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.en


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n