Gå til hovedinnhold

Lyrikkstuggu: En oversikt over Würmstuggus anmeldelser av nyere norsk lyrikk 2021/2022

 

Siden i sommeren 2021 har Würmstuggu skrevet mye om nyere, norsk lyrikk. Ingen skal påstå at vi har latt oss begeistre over alt vi har lest, og det er ikke så rart, for vi kjenner jo denne genren best fra dens høydepunkter, ofte adskillige tiår tilbake i tid, og gjerne fra andre språkområder. Men vi har altså gjort et ærlig forsøk på å sette oss inn i hva som rører seg blant norske poeter og versesnekkere. De fleste av de følgende bøkene er blitt gjennomlest minst to ganger.


Allerede i desember 2020 publiserte vi en omtale av Rainer Maria Rilkes Duino-elegiane i Åsmund Bjørnstads gjendiktning, og det var kanskje dette som var startskuddet for Würmstuggus lyrikk-satsning. Det var imidlertid ikke før primo juni vi begynte å satse på lyrikkanmeldelser for alvor. Da publiserte vi nemlig omtaler av Nedstyrtet poesi av Dan Andersen (2021) og Stein til stein av Jon Fosse (2013). 


Halvannen måned senere var det Morten Claussens Elementene som ble rammet av Würmstuggus kritiske blikk. Neste par ut var Muntre dødsdikt av den bemerkelsesverdige Jan Jakob Tønseth (2015) og Tilfeldig musikk Hans Petter Blad (2018) som måtte i ilden. Vi fulgte opp med Blads Clair Obscur (2016) noen uker senere, før vi atter returnerte til Tønseth og hans Andre morgener (2019). Så var det tid for lyrikksjokk da vi omtalte den rasebevisste unge samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Alis diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset og Sted for løpende hjerte av Casper Andre Lugg, begge to utgitt i 2021. Kristian Bergquists 22. juli-exploitation-diktsamling Over alt på jord (2021) og Oddbjørn Birkelands dødsmeditasjon Everydike snur (2019) ble behørig omtalt i artikkelen «Intime betroelser om lyrikk, hardrock og samfunnets forfall».


Amanda Gorman fikk mye oppmerksomhet for diktet «The Hill We Climb», som hun fremførte under innsettingen av Joe Biden som president for Amerikas forente stater, og bare få måneder senere forelå diktet i norsk gjendiktning, signert Marjam Idriss. Vi omtalte både denne utgivelsen og den ikke spesielt interessante - eller kanskje snarer temmelig uinteressante - Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg av Lukas Rotevatn under overskriften «Vi er rasende»


Frem til medio oktober var det ikke mye som hadde vekket begeistring, men så kom vi i over En hvithai i Venezia av Ulrik Farestad, og dette var en utgivelse som imponerte stort. Vi så oss derfor nødt til å publisere en betingelsesløs anbefaling. Neste bok ut var Frå løynde kjelder av Eiliv Grue (2021), en bok som ikke gjorde store inntrykket. Det gjorde heller ikke Blodet i hodet av Sindre Andersen (2021) . Det gjorde imidlertid Ulrik Farestads imponerende Sangen og katastrofen (2017) og Eirik Røkkums formidable gjendiktning av The Waste Land (2021). Vi fant også plass til et par diktsamlinger med maritimt tema: Hans Anton Grønskag diktsamling Tida søv aleine fra 2016 og Erlend Wichnes Hav, sløyd fra 2015.


I desember vendte vi tilbake til Morten Claussen og hans diktsamling Skogene ,og vi foretok en vurdering av Cornelius Jakhellns Lysbilder, begge to utgitt i 2015. Vi kikket også på Uroen reiser hodet av Frank Eriksen, Ned mot null av Tronsmo-sjef Terje Thorsen (begge fra 2015) og Her av Arne Ruste (2021). I artikkelen «Sensuelle gleder og dannet konversasjon» skrev vi om Halvard Foynes’ Lysets ubetydelig feiltagelser (2021) og Terje Drahseths Epifanier II: Prosadikt 45-191. Deretter fulgte anmeldelser av averøyingen Øyvind Rangøys norskspråklige debutsamling Dødsbu (2021) og Hans Sandes Haustsong (2021).


De siste par lyrikkutgivelser vi har omtalt er Kaskader av okser og aske av Eirik Røkkum og Nakenord av Paal Maage Elstad, begge to utgitt i det Herrens år 2021. 


Blir det flere anmeldelser av bokutgivelser med lyrisk innhold? Hvem vet? Det føles ofte bortkastet å bruke tid på slike bøker, men de er i alle fall som regel velsignet tynne. Men én ting er sikkert: Det det blir i hvert fall mer Würmstuggu!




Foto: Dean Beeler

https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.en


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H