Gå til hovedinnhold

Action i Arktis

 


Tex Willer nr. 692 

«Krigerne fra tundraen» av Mauro Boselli og Giovanni Bruzzo

Egmont, 2022


Tex Willer nr. 486-487 

«Colorado Belle»/«Banden i spøkelsesbyen» av Mauro Boselli og Alfonso Font

Egmont, 2006


Vi har atter lest Tex Willer, og den som velger å lese denne teksten, kan vente seg det vanlige anmelderiet her, men denne gangen nøyer vi oss ikke med bare det nyeste nummeret, for vi har også lest årgangs-Tex. For en tid siden dukket det nemlig opp en pakke fra en av våre lesere i Würmstuggus postkasse. Pakken inneholdt et par eldre nummer av Tex, som lettet ventetiden frem til nr. 692. En annen leser har også forsynt oss med et par Morgan Kane-bøker som vi kommer til å omtale senere. Takk til alle som sørger for at det kommer kvalitets-western vår vei. Men la oss komme i gang med anmelderiet, dere. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. 


Tex Willers eventyr i arktis fortsetter. Etter to episoder ser denne historien ut til virkelig å bli en höydare. Litt utenom det vanlige, selvsagt - det er ikke ofte Tex og gjengen befinner seg så langt unna sine hjemtrakter i det sørvestlige USA - men det fungerer aldeles utmerket. Og westerngenren handler nå engang om mennesker i eller utenfor sivilisasjonens randsone - og i 1880-årene var det vanskelig å komme lenger unna sivilisasjonen enn det nordlige Canada. Rollegalleriet er større, og plottet mer komplisert enn vi vant med, men det som virkelig gjør at denne historien skiller seg ut, er det uvante miljøet den utspiller seg i. Her befinner vi oss på tundraen, der det ikke bare finnes indianere og inuiter, men også bjørn og moskus, og på ishavet, der Franklin-ekspedisjonens skip Terror og Erebus forsvant på 1840-tallet. Det forholdsvis kompliserte plottet fungerer veldig bra så langt. 


Manusforfatter Mario Boselli vet hva han gjør og porsjonerer ut ny informasjon, spenning og snikende uhygge med ekspertise og håndlag. Det er ingenting å utsette på tegningene til Giovanni Bruzzo. Han må sies å være en av de bedre tegnerne som Jobber med Tex akkurat nå. Han har en glatt, realistisk stil som tiltaler i alle fall denne leserens estetiske sensibiliteter. Når man har en så lang historie som denne, er det fint at det er en fra de faste Tex-tegnernes øvre sjikt som står for det visuelle.


Det jeg lurer på akkurat nå, er om det er noe i det innfødte sier om demoner og ånder i dette eksotiske landskapet. Slutten på episoden gjør i hvert fall at jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre.


En fornøyelig anakronisme: Queen Maud Gulf fikk ikke navnet sitt før 1905 (av Roald Amundsen).


Mauro Boselli står også for manuset til to-deleren i Tex Willer nr. 486 («Colorado Belle») og 487 («Banden i spøkelsesbyen») fra 2006, mens Alfonso Font står for tegningene. Og for noen tegninger! Font er som kjent den beste tegneren som jobber med Tex for tiden, så at denne historien ser utrolig bra ut, bør ikke overraske noen. Dessverre trekker maskintekstingen noe ned. (Det er egentlig ganske rart at redaksjonen tviholdt på denne grufulle tekstingen i så mange år etter at imitert håndteksting hadde blitt et lett tilgjengelig og mye brukt alternativ.)


Historien til Boselli er mesterlig strukturert, med en gåtefull begynnelse som speiler en genuint overraskende slutt, og en dramatisk forbryterjakt på en rimelig brutal bande i midten. Rollebesetningen er litt uvant. Tex har bare med seg unge Kit her, Carson og Tiger Jack er helt fraværende. Ikke at det gjør noe, litt forandring har ingen vondt av, og gamle Kit trenger sikkert litt hvile.  Med seg har Tex og Kit en pastor fra østkysten som leter etter sin søster, barsangerinnen. Finner han henne? Se, det røper jeg ikke her. Men jeg kan røpe at denne historien virkelig er verdt å få med seg. 





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika