Gå til hovedinnhold

Action i Arktis

 


Tex Willer nr. 692 

«Krigerne fra tundraen» av Mauro Boselli og Giovanni Bruzzo

Egmont, 2022


Tex Willer nr. 486-487 

«Colorado Belle»/«Banden i spøkelsesbyen» av Mauro Boselli og Alfonso Font

Egmont, 2006


Vi har atter lest Tex Willer, og den som velger å lese denne teksten, kan vente seg det vanlige anmelderiet her, men denne gangen nøyer vi oss ikke med bare det nyeste nummeret, for vi har også lest årgangs-Tex. For en tid siden dukket det nemlig opp en pakke fra en av våre lesere i Würmstuggus postkasse. Pakken inneholdt et par eldre nummer av Tex, som lettet ventetiden frem til nr. 692. En annen leser har også forsynt oss med et par Morgan Kane-bøker som vi kommer til å omtale senere. Takk til alle som sørger for at det kommer kvalitets-western vår vei. Men la oss komme i gang med anmelderiet, dere. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. 


Tex Willers eventyr i arktis fortsetter. Etter to episoder ser denne historien ut til virkelig å bli en höydare. Litt utenom det vanlige, selvsagt - det er ikke ofte Tex og gjengen befinner seg så langt unna sine hjemtrakter i det sørvestlige USA - men det fungerer aldeles utmerket. Og westerngenren handler nå engang om mennesker i eller utenfor sivilisasjonens randsone - og i 1880-årene var det vanskelig å komme lenger unna sivilisasjonen enn det nordlige Canada. Rollegalleriet er større, og plottet mer komplisert enn vi vant med, men det som virkelig gjør at denne historien skiller seg ut, er det uvante miljøet den utspiller seg i. Her befinner vi oss på tundraen, der det ikke bare finnes indianere og inuiter, men også bjørn og moskus, og på ishavet, der Franklin-ekspedisjonens skip Terror og Erebus forsvant på 1840-tallet. Det forholdsvis kompliserte plottet fungerer veldig bra så langt. 


Manusforfatter Mario Boselli vet hva han gjør og porsjonerer ut ny informasjon, spenning og snikende uhygge med ekspertise og håndlag. Det er ingenting å utsette på tegningene til Giovanni Bruzzo. Han må sies å være en av de bedre tegnerne som Jobber med Tex akkurat nå. Han har en glatt, realistisk stil som tiltaler i alle fall denne leserens estetiske sensibiliteter. Når man har en så lang historie som denne, er det fint at det er en fra de faste Tex-tegnernes øvre sjikt som står for det visuelle.


Det jeg lurer på akkurat nå, er om det er noe i det innfødte sier om demoner og ånder i dette eksotiske landskapet. Slutten på episoden gjør i hvert fall at jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre.


En fornøyelig anakronisme: Queen Maud Gulf fikk ikke navnet sitt før 1905 (av Roald Amundsen).


Mauro Boselli står også for manuset til to-deleren i Tex Willer nr. 486 («Colorado Belle») og 487 («Banden i spøkelsesbyen») fra 2006, mens Alfonso Font står for tegningene. Og for noen tegninger! Font er som kjent den beste tegneren som jobber med Tex for tiden, så at denne historien ser utrolig bra ut, bør ikke overraske noen. Dessverre trekker maskintekstingen noe ned. (Det er egentlig ganske rart at redaksjonen tviholdt på denne grufulle tekstingen i så mange år etter at imitert håndteksting hadde blitt et lett tilgjengelig og mye brukt alternativ.)


Historien til Boselli er mesterlig strukturert, med en gåtefull begynnelse som speiler en genuint overraskende slutt, og en dramatisk forbryterjakt på en rimelig brutal bande i midten. Rollebesetningen er litt uvant. Tex har bare med seg unge Kit her, Carson og Tiger Jack er helt fraværende. Ikke at det gjør noe, litt forandring har ingen vondt av, og gamle Kit trenger sikkert litt hvile.  Med seg har Tex og Kit en pastor fra østkysten som leter etter sin søster, barsangerinnen. Finner han henne? Se, det røper jeg ikke her. Men jeg kan røpe at denne historien virkelig er verdt å få med seg. 





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n