Gå til hovedinnhold

Kjappe tanker: Abort i Amerika

 


AV HÅKON D. MYHRE


Abortsaken har igjen blitt en het potet i amerikansk politikk. For litt over en uke siden lekket noen i amerikansk høyesterett et utkast til en domsavgjørelse som, om den gjennomføres, vil ødelegge presedensen til Roe v. Wade, og slikt gjøre det mulig for amerikanske delstater å iverksette strenge abortlover. Jeg vil ikke i denne teksten snakke så mye om hvor abortlovene står, dette er dekket ganske greit i Minerva av Nils August Andresen. Jeg vil i stede snakke om selve rettsvurderingen, reaksjonene mot den, og hvor den kommer fra. 


I USA har det lenge, i hvert fall siden 1950-tallet, vært en tradisjon med «Lovgivning fra dommersetet» («Legislation from the bench», min oversettelse). Dette er observert av mange, men det er få kommentatorer som ser ut til å forstå hvor det kommer fra, antageligvis fordi deres progressive antagelser hindrer dem i å se det fulle bildet. Det som er bakgrunnen for dette, er progressive dommeres og juristers utålmodighet med den demokratiske prosessen når det gjaldt å sikre rettigheter til forskjellige grupper venstresiden anså som urettferdig behandlet. 


Dette startet med svarte, gikk videre til kvinnerettigheter, ble plukket opp av homofiles organisasjoner, og blir nå drevet videre av trans-bevegelsen. Det viktigste redskapet for dette var «The Civil Rights Act», signert inn i lov av Lyndon B. Johnson i 1964, som har permanent forandret det amerikanske rettsystemet, noe Christopher Caldwell dokumenterer godt i boken The Age of Entitlement. Ved siden av denne loven har en favoritt blant dommere vært kreative tolkninger av den amerikanske grunnlovens 14. grunnlovstillegg (som garanterer likhet for loven uavhengig av rase), noe som for alvor tok av på 1950-tallet. 


I 2015 ble det 14. grunnlovstillegget brukt for å «grunnlovsfeste» homofilt ekteskap i alle stater i unionen. Dette er den hittil mest oppsiktsvekkende tolkningen av grunnloven. Enhver ærlig tolkning av det 14. tillegget, både som en ren lesning av teksten, og som vurdering av den aktuelle konteksten, gjør det klart at homofilt ekteskap var så langt fra tankene til grunnlovsfedrene som man omtrent kan komme. Progressive løser dette med ideen om «den levende grunnloven», men dette betyr bare i praksis at grunnloven betyr det vi vil at den skal bety. Med andre ord eksisterer ikke rettssikkerhet («Rule of Law»), men bare styre av jurister. (Dette er selvsagt også samme forhold Den norske kirke har til Bibelen, men hva dette sier, får heller leserne mine avgjøre.) 


Denne måten å oppnå progressive seiere har klart bidratt til den gradvis tiltakende polariseringen i USA, som har slått inn gassen de siste årene. Dette er en av de viktigste mekanismen som har ledet til at de skravlende og abstrakte (og urbane) klassene i USA har utviklet et verdisystem, og de arbeidende og praktiske (og rurale) klassene har utviklet et annet (eller har blitt sittende med det gamle). Samme hvor mange erkekonservative (etter vest-europeisk målestokk) politikere røde Amerika stemmer inn, fortsetter lovverket og institusjonene bygget på dette å gli i progressiv retning. De gangene høyresiden vinner seiere, kastes alt bort i gavepakker til mektige konserner, som på sikt støtter de samme progressive sakene som venstresiden uansett. 


Dette gjelder i aller høyeste grad Roe v. Wade, dommen som «grunnlovsfestet» retten til selvbestemt abort i USA. Denne dommen var absolutt tvilsom på et rent juridisk grunnlag, om man ikke regner presedens som riktig selv når det er dårlige rettsavgjørelser en forsvarer. Resultatet av en slik domsavgjørelse vil innebære, om den har noe særlig effekt overhode, at spørsmålet om abort, og på sikt kanskje andre rettighetssaker som homofilt ekteskap og kvotering, dyttes tilbake til de formelle demokratiske organene i samfunnet, de valgte politikerne og lovgiverne. Dette er gjør det ironisk når medlemmer av den skravlende klassen kaller dette rettens tyranni, når det er akkurat dette argumentet konservative har brukt i alle år mot denne rettsavgjørelsen, og det er en del av dommer Alitos formelle begrunnelse for dette utkastet. Denne merkelige motsigelsen er tatt opp av den venstreorienterte juristen og journalisten Glenn Greenwald, skjønt han forblir en tilhenger av Roe. 


Dette er et veldig klart eksempel på noe jeg var innom i forrige bloggpost: Progressive ser ikke på deres verdistandpunkter som politikk, men bare «den rette moralen». Dette gjør det veldig vanskelig for dem å sette seg inn i perspektivene til konservative, i dette tilfellet abortmotstandere. At et kompromiss nødvendigvis må innebære at Roe v. Wade faller, er nesten umulig for progressive å forstå, siden at et kompromiss i deres øyne innebærer at de konservative aksepterer den overlegne progressive moralen. Dette perspektivet kommer klart fram både i New York Times og Marie Simonsens kommentarer i Dagbladet



Foto: Cody Williams


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika