AV HÅKON D. MYHRE
Abortsaken har igjen blitt en het potet i amerikansk politikk. For litt over en uke siden lekket noen i amerikansk høyesterett et utkast til en domsavgjørelse som, om den gjennomføres, vil ødelegge presedensen til Roe v. Wade, og slikt gjøre det mulig for amerikanske delstater å iverksette strenge abortlover. Jeg vil ikke i denne teksten snakke så mye om hvor abortlovene står, dette er dekket ganske greit i Minerva av Nils August Andresen. Jeg vil i stede snakke om selve rettsvurderingen, reaksjonene mot den, og hvor den kommer fra.
I USA har det lenge, i hvert fall siden 1950-tallet, vært en tradisjon med «Lovgivning fra dommersetet» («Legislation from the bench», min oversettelse). Dette er observert av mange, men det er få kommentatorer som ser ut til å forstå hvor det kommer fra, antageligvis fordi deres progressive antagelser hindrer dem i å se det fulle bildet. Det som er bakgrunnen for dette, er progressive dommeres og juristers utålmodighet med den demokratiske prosessen når det gjaldt å sikre rettigheter til forskjellige grupper venstresiden anså som urettferdig behandlet.
Dette startet med svarte, gikk videre til kvinnerettigheter, ble plukket opp av homofiles organisasjoner, og blir nå drevet videre av trans-bevegelsen. Det viktigste redskapet for dette var «The Civil Rights Act», signert inn i lov av Lyndon B. Johnson i 1964, som har permanent forandret det amerikanske rettsystemet, noe Christopher Caldwell dokumenterer godt i boken The Age of Entitlement. Ved siden av denne loven har en favoritt blant dommere vært kreative tolkninger av den amerikanske grunnlovens 14. grunnlovstillegg (som garanterer likhet for loven uavhengig av rase), noe som for alvor tok av på 1950-tallet.
I 2015 ble det 14. grunnlovstillegget brukt for å «grunnlovsfeste» homofilt ekteskap i alle stater i unionen. Dette er den hittil mest oppsiktsvekkende tolkningen av grunnloven. Enhver ærlig tolkning av det 14. tillegget, både som en ren lesning av teksten, og som vurdering av den aktuelle konteksten, gjør det klart at homofilt ekteskap var så langt fra tankene til grunnlovsfedrene som man omtrent kan komme. Progressive løser dette med ideen om «den levende grunnloven», men dette betyr bare i praksis at grunnloven betyr det vi vil at den skal bety. Med andre ord eksisterer ikke rettssikkerhet («Rule of Law»), men bare styre av jurister. (Dette er selvsagt også samme forhold Den norske kirke har til Bibelen, men hva dette sier, får heller leserne mine avgjøre.)
Denne måten å oppnå progressive seiere har klart bidratt til den gradvis tiltakende polariseringen i USA, som har slått inn gassen de siste årene. Dette er en av de viktigste mekanismen som har ledet til at de skravlende og abstrakte (og urbane) klassene i USA har utviklet et verdisystem, og de arbeidende og praktiske (og rurale) klassene har utviklet et annet (eller har blitt sittende med det gamle). Samme hvor mange erkekonservative (etter vest-europeisk målestokk) politikere røde Amerika stemmer inn, fortsetter lovverket og institusjonene bygget på dette å gli i progressiv retning. De gangene høyresiden vinner seiere, kastes alt bort i gavepakker til mektige konserner, som på sikt støtter de samme progressive sakene som venstresiden uansett.
Dette gjelder i aller høyeste grad Roe v. Wade, dommen som «grunnlovsfestet» retten til selvbestemt abort i USA. Denne dommen var absolutt tvilsom på et rent juridisk grunnlag, om man ikke regner presedens som riktig selv når det er dårlige rettsavgjørelser en forsvarer. Resultatet av en slik domsavgjørelse vil innebære, om den har noe særlig effekt overhode, at spørsmålet om abort, og på sikt kanskje andre rettighetssaker som homofilt ekteskap og kvotering, dyttes tilbake til de formelle demokratiske organene i samfunnet, de valgte politikerne og lovgiverne. Dette er gjør det ironisk når medlemmer av den skravlende klassen kaller dette rettens tyranni, når det er akkurat dette argumentet konservative har brukt i alle år mot denne rettsavgjørelsen, og det er en del av dommer Alitos formelle begrunnelse for dette utkastet. Denne merkelige motsigelsen er tatt opp av den venstreorienterte juristen og journalisten Glenn Greenwald, skjønt han forblir en tilhenger av Roe.
Dette er et veldig klart eksempel på noe jeg var innom i forrige bloggpost: Progressive ser ikke på deres verdistandpunkter som politikk, men bare «den rette moralen». Dette gjør det veldig vanskelig for dem å sette seg inn i perspektivene til konservative, i dette tilfellet abortmotstandere. At et kompromiss nødvendigvis må innebære at Roe v. Wade faller, er nesten umulig for progressive å forstå, siden at et kompromiss i deres øyne innebærer at de konservative aksepterer den overlegne progressive moralen. Dette perspektivet kommer klart fram både i New York Times og Marie Simonsens kommentarer i Dagbladet.
Foto: Cody Williams
Kommentarer
Legg inn en kommentar