Oxiplegatz: Fairytales

 

Det er på tide med svensk bizarrometal igjen! Würmstuggu har tidligere omtalt album nummer to og tre fra den svenske gitaristen Alf Svenssons soloprosjekt Oxiplegatz, og nå er det på tide å ta en kikk på debutalbumet Fairytales fra 1994. Denne anmeldelsen er skrevet etter to gjennomlyttinger foretatt 20. og 21. mai 2022. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Som på de andre Oxiplegatz-platene består instrumenteringen på Fairytales i gitar, trommemaskin og en synth som høres så billig ut at det ikke er fritt for at man trekker litt på smilebåndet. Med seg har Svensson sin hustru på vokal på endel av sporene. Dette albumet forkommer meg hakket mindre eksperimentelt enn de to andre, men det skiller seg likevel klart fra death metalen til At the Gates, bandet Svensson spilte i før. 

Som på Worlds And Worlds og Sidereal Journey er grunnstammen i musikken black metal, og det blackmetalliske er enda mer fremtredende her enn på de senere platene. Og da tenker jeg ikke bare på riffingen og vokalen, men også på tekstene, som på dette albumet ikke handler om romfart og fremmede sivilisasjoner, men om lidelse, død, livets meningsløshet, Valhall og den slags greier. Sånn sett kan man kanskje si at dette er en «mørkere» plate (selv om et par sanger, «Lust For Life» og «I See It Now…» skiller seg ut i mer oppløftende retning). Men dette er på ingen måte en ren black metal-plate. For er det noe som kjennetegner Oxiplegatz-prosjektet, så er det eklektisisme. Og her er det mye rart. Svenssons Göteborgske death metal-bakgrunn skinner, ikke overraskende, godt gjennom i den melodiøse riffingen, men også mer tradisjonell rock og techno samt roligere synth/vokal-komposisjoner finner vår mann plass til. Låtene har mer tradisjonell struktur enn på de andre Oxiplegatz-platene, så her er det både riff som gjentas, vers og refreng og dessuten mange flotte gitarsoli, alt sammen musikalske elementer det er langt mellom på de andre platene.

Vokalmessig går det mye i brek og brøl, men Svensson synger også endel rene partier, selv om jeg ikke synes han imponerer på samme måte som på senere platene. Jeg synes sannelig fruen synger litt svakere her også.

Dette er et album fullt av kontraster, stilbrudd og musikalsk humør. Det låter tidvis billig, særlig de elektroniske instrumentene, men gitararbeidet er det ingenting i veien med. Det skjer noe nytt hele tiden, og man får sjelden tid til å kjede seg. Dog kan nok albumet virke litt overlesset og kaotisk om enn i betydelig mindre grad enn oppfølgerplatene. Fairytales er ikke noen banebrytende genistrek som satte dype spor etter seg i den skandinaviske hardrockscenen, men det er en plate med mange artige påfunn, gitarspill av høy kvalitet og et egenartet lydbilde. 

Konklusjon: Slett ikke verst.