Gå til hovedinnhold

Oxiplegatz: Fairytales

 


Det er på tide med svensk bizarrometal igjen! Würmstuggu har tidligere omtalt album nummer to og tre fra den svenske gitaristen Alf Svenssons soloprosjekt Oxiplegatz, og nå er det på tide å ta en kikk på debutalbumet Fairytales fra 1994. Denne anmeldelsen er skrevet etter to gjennomlyttinger foretatt 20. og 21. mai 2022. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Som på de andre Oxiplegatz-platene består instrumenteringen på Fairytales i gitar, trommemaskin og en synth som høres så billig ut at det ikke er fritt for at man trekker litt på smilebåndet. Med seg har Svensson sin hustru på vokal på endel av sporene. Dette albumet forkommer meg hakket mindre eksperimentelt enn de to andre, men det skiller seg likevel klart fra death metalen til At the Gates, bandet Svensson spilte i før. 


Som på Worlds And Worlds og Sidereal Journey er grunnstammen i musikken black metal, og det blackmetalliske er enda mer fremtredende her enn på de senere platene. Og da tenker jeg ikke bare på riffingen og vokalen, men også på tekstene, som på dette albumet ikke handler om romfart og fremmede sivilisasjoner, men om lidelse, død, livets meningsløshet, Valhall og den slags greier. Sånn sett kan man kanskje si at dette er en «mørkere» plate (selv om et par sanger, «Lust For Life» og «I See It Now…» skiller seg ut i mer oppløftende retning). Men dette er på ingen måte en ren black metal-plate. For er det noe som kjennetegner Oxiplegatz-prosjektet, så er det eklektisisme. Og her er det mye rart. Svenssons Göteborgske death metal-bakgrunn skinner, ikke overraskende, godt gjennom i den melodiøse riffingen, men også mer tradisjonell rock og techno samt roligere synth/vokal-komposisjoner finner vår mann plass til. Låtene har mer tradisjonell struktur enn på de andre Oxiplegatz-platene, så her er det både riff som gjentas, vers og refreng og dessuten mange flotte gitarsoli, alt sammen musikalske elementer det er langt mellom på de andre platene.


Vokalmessig går det mye i brek og brøl, men Svensson synger også endel rene partier, selv om jeg ikke synes han imponerer på samme måte som på senere platene. Jeg synes sannelig fruen synger litt svakere her også.


Dette er et album fullt av kontraster, stilbrudd og musikalsk humør. Det låter tidvis billig, særlig de elektroniske instrumentene, men gitararbeidet er det ingenting i veien med. Det skjer noe nytt hele tiden, og man får sjelden tid til å kjede seg. Dog kan nok albumet virke litt overlesset og kaotisk om enn i betydelig mindre grad enn oppfølgerplatene. Fairytales er ikke noen banebrytende genistrek som satte dype spor etter seg i den skandinaviske hardrockscenen, men det er en plate med mange artige påfunn, gitarspill av høy kvalitet og et egenartet lydbilde. 


Konklusjon: Slett ikke verst.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib