Gå til hovedinnhold

Min dag med Peter Handkes siste bok

 


Min dag i det andre landet

Peter Handke

Oversatt av Sverre Dahl

Pelikanen Forlag, 2021


Her om dagen satte jeg av litt tid, jeg vil anslå et par-tre timer totalt, på å lese Peter Hankes kortroman (eller langnovelle eller hva den nå skal kalles) Min dag i det andre landet. Boken handler om en mann, en fruktdyrker, som en periode av sitt liv, dette ligger mange år tilbake i tid, opplevde en langvarig tilstand han beskriver som å være besatt av demoner, noe som resulterer i et aparte handlingsmønster han i hovedsak ikke husker noe av, men kun kan berette om fordi han har blitt fortalt hva han gjorde og sa. En dag opplever han, ved bredden av en innsjø, et frelsende blikk fra en en mann som forfatteren tydeligvis vil at leseren skal assosiere med Jesus. Dette frigjør ham fra demonene, og resten av boken handler om vår manns opplevelser på den andre siden av innsjøen, der han vandrer rundt, bevisst på seg selv og sine omgivelser for første gang på flere år. Handke tar selvfølgelig utgangspunkt i den bibelske fortellingen om den besatte i Gerasenerlandet, der Jesus foretar en eksorsisme på en mann som har holdt til i gravhulene, men handlingen går mye lengre enn den bibelske beretningen, og dette foregår i moderne tid og ikke i det historiske Palestina, og dessuten er det ikke det ytre som betyr noe her. Handke prøver sannsynligvis å si noe om det å våkne opp fra et eller annet, men fra hva og til hva er ikke godt å si. Dessuten gjør ikke hans underlige syntaks saken lettere, for de lange setningene hans er mangslungne og ikke alltid lett å nøste opp for en stakkars leser som er vant med mer lettfordøyelige prosaister. Boken gjorde på et vis inntrykk på meg, men hva inntrykket bestod i, er ikke lett å si, og nå, noen dager senere, er det kanskje først og fremst den språklige egenarten jeg husker best ved denne lille boken.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H