Gå til hovedinnhold

Kjappe tanker: Frigjøringskunnskapskrise!

 

Jeg hadde nylig en kjapp tanke etter å ha snakket med en gammel venn på den andre siden av det politiske spekteret. Dette gjelder spørsmål om tilhørighet, postmodernisme, og frigjøring. 


For veldig lenge siden skrev jeg «Critical theory isn’t» på veggen min på Facebook. Dette var ment som et litt morsomt ordspill/satire, og ledet selvsagt inn i en heftig diskusjon, som slikt gjerne gjør. Jeg kan ikke lenger huske den diskusjonen, men jeg husker hva jeg mente med kommentaren. Jeg vet mye mer om kritisk teori nå enn da, men min generelle forståelse har ikke forandret seg. Kritisk teori er en nådeløs kritikk av det bestående samfunnet. Men denne kritikken er enøyd, da den bare forholder seg til en målestokk, nemlig undertrykking. Den er også tendensiøs, i den forstand at den leter til den finner noe. Gitt menneskers tendens til å se mønstre som ikke er der, og samkjørte miljøers tendens til å forsterke hverandres fordommer, er det ganske lett å se hvor denne går. 


Det jeg mener er at kritisk teori og marxisme mer generelt og mesteparten av annet tankegods på ytre venstre fløy, ikke har noen selvkritikk knyttet til sitt eget verdensbilde. Det sies at «på seg selv kjenner en andre», og det finnes nesten ingen av disse tenkerne som ikke er gjennomført kyniske overfor alle andre menneskers motiver. Hvordan de kan gå fra den kynismen over til en sterk tro (i noen tilfeller absolutt sikkerhet) på at mennesker kan opprette de forskjellige utopiske samfunnene de jobber mot, og som de alltid sammenligner verden med, er noe jeg fortsatt ikke har sett noe godt svar på. 


Dette bringer meg tilbake til samtalen jeg hadde med min gamle venn. Han mente at postmodernistisk kritikk av samfunnet og modernismen var noe jeg måtte vise en viss respekt for, gitt min egen kritikk av det moderne. Og til en viss grad har han rett. Det er noe i kritikken til folk som Foucault, om bla. konstruksjonen av kunnskap. Mye av denne kritikken kan selvsagt være nyttig, bl.a. ovenfor et på-papiret-meritokrati som er i ferd med å utvikle seg til et rent kredensialistisk system. Men denne kritikken, som nevnt over, går bare en vei. Vi har kritikk av akademia fra forskjellige høyre-perspektiver som er mye mindre radikal enn den postmoderne kritikken, som aldri ser ut til å bli tatt i nærheten av like alvorlig. Hvorfor ikke det? Kan det være at, som Thomas Sowell og Curtis Yarvin argumenterer for, at de nettopp i mindre grad rettferdiggjør at akademikere skal operere som en presteklasse, som forteller andre hvordan de burde leve, og organisere samfunnet? 


Kunnskap er i noen grad konstruert, og i en kompleks verden der antall registrerte fakta går mot det uendelige, er utfordringen som oftest å sortere og å vektlegge informasjon. Dette påvirker hva folk aksepterer som sant. Men det er ikke gitt at målene alltid skal være å «avsløre undertrykkelse». Etter tre tusen år med filosofiske tradisjoner, og nær to hundre år med klinisk samfunnspsykologi, og tilsvarende mange år med samfunn som sammenlignet med tidligere samfunn ikke setter noen bånd på enkeltindividet annet enn begrensningene fra naturens side, og ofte ikke det en gang, burde det være klart at materiell frigjøring ikke er det eneste, ei heller det viktigste, målet for brorparten av menneskene på planeten. Tilhørighet og mening er absolutt like viktige, og om ikke folk kan finne det i naturlige, organiske samfunn, skaper de substitutter, om det er i form av distraksjoner og avhengighet, eller om det er i form av totalitære massebevegelser, til venstre eller til høyre. 


Alt i alt, hvorfor denne overbevisningen om at alt skal dreie seg om å frigjøre mennesker? Og hvorfor tror man at bare man kan nå en mer fullkommen frigjøring, vil man løse problemene, snarere enn å gjøre de fleste av dem langt verre? 



Håkon D. Myhre


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et