Gå til hovedinnhold

Fem ess x 2

 


Würmstuggu-redaktøren har nok en gang hygget seg med norskprodusert underholdningslitteratur med handling fra den amerikanske vesten etter borgerkrigen. Men denne gangen er det ikke Morgan Kane jeg har lest, men Clay Allison. Den profesjonelle hasardspilleren og revolvermannen er mindre kjent enn Kane, og ryktet hans er betydelig mer lurvete - dette er jo hovedpersonen i «Sexy Western» - men forfatteren er den samme, Kjell Hallbing, eller Leo Manning, som han kaller seg her. (Bøkene er også utgitt under Hallbings mer kjente psevdonym Louis Masterson.) 


Sexy western ble jo etterhvert kjent som en ganske snuskete bokserie, for det meste skrevet av anonyme forfattere (og hvem kan bebreide dem?) og krydret med fotografier av avkledde kvinner, men de første 14 bøkene er altså skrevet av Hallbing selv, og den jeg har lest nå, er nummer 5 i serien. Den heter Fem ess i Dodge City. Ganske kul tittel, ikke sant? (Mer om det senere.) Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.


I denne romanen møter vi vår mann i beryktede Dodge City i Kansas. I bokens første kapittel dreper Allison en gammel rival - i selvforsvar, selvfølgelig. Så får han seg jobb som «giver» i en spillebule på den gale siden av byen. Men den beryktede hasardspilleren tiltrekker seg etterhvert uromomenter fra fjern og nær, og som seg hør og bør i slike romaner, blir vi servert både nevekamper, drapsforsøk og en forrykende shootout. Mange av karakterene i boken er hentet fra historien (Bat og Ed Masterson, Ben Thompson, Dora Hand, Chalk Beeson, Larry Deger, Dave «Praerie Dog» Morrow, J.J. Webb, bare for å nevne noen), skjønt særlig mye til felles med sine historiske forelegg har de ikke, noe som for så vidt også gjelder hovedpersonen selv. (Den virkelige Clay Allison (1841-1887) var en berømt revolvermann som etter sigende var i klammeri med loven i Dodge City på et tidspunkt.) Ja, hele westerngenren er jo bygget på en grunnmur der virkelig historie utgjør mursteinene, og sementen er en god miks av legender og løgner, eller er det kanskje omvendt? Jeg må innrømme at denne bruken av historiske personer satte lesetempoet mitt noe ned. Bokens engasjerende historie legger opp til hurtig lesning, men man fortaper seg jo fort i Wikipedia-artikler om disse vestens villmenn når forfatteren tillater seg slik hemningsløs namedropping. Men hva gjør vel det? 


Som litterær figur er ikke Clay Allison nevneverdig forskjellig fra Morgan Kane, om man ser bort fra profesjonen. De er begge uovervinnelige i kamp og ved pokerbordet. De fremstilles med «svakheter» som til syvende og sist ikke er annet enn et tynt ferniss over deres nokså tradisjonelle heltegestalter. Riktignok har de et sjelsliv der heltens tradisjonelle hyperrasjonalitet finner en motvekt i mer dyriske drifter, men som litterære figurer manøvrerer de like sikkert innenfor sitt moralske univers som en hvilken som helst John Wayne-figur. Denne boken innledes med at Allison får beskjed av en lege om å slutte å røyke og legge om livsførselen. Resten av boken ser vi ingenting til helseproblemene hans (bortsett fra en ganske kreativ bruk av hosting som hjelpemiddel i kortspill). Han røyker og drikker og utsetter kroppen sin for både det ene og det andre uten at det får noen konsekvenser for helsen hans. 


Er par ting som særpreger Clay Allison-bøkene er fokuset på sex og kortspill. De pornografiske eksessene ser vi lite til i denne boken. De eneste sexscenene er to korte, smakfullt skildrede scener der Allison nedlegger to kvinner i hver sin ende av hore-madonna-spekteret. Det var vel først etter at Hallbing sluttet å skrive serien, at man begynte å ta sexy-delen av «Sexy Western» på alvor. Det er imidlertid fokuset på kortspill som i størst grad særpreger denne boken. Handlingen utspiller seg for en stor del innendørs, i en saloon. Helten er for det meste i ro, og noen hesterygg er han langt unna. Men kortspillscenene danner et ekstra lag av spenning, ved siden av de mer fysiske spenningstoppene, en form for stillesittende action som fyller omtrent den samme rollen som en revolverduell. Særlig den siste kortscenen er nervepirrende skrevet, og ja, den utløser et veritabelt blodbad som setter punktum for knuten av konflikter som omgir vår mann. Jeg synes også det er verdt å nevne at Hallbing tar opp noe som nok var ganske fjernt for de fleste nordmenn da denne boken kom ut, altså i 1969, nemlig rasisme. Han legger nemlig følgende ord i munnen på bokens hovedskurk: 


- Hva er det for slags kustus dere har på niggerne her i byen? sa Thomas. - Her kommer jeg i skade for å kalle bartenderen til Herman «nigger» og dermed henter den fordømte apekatten en hagle og forsøker å kløve meg.


Personlig synes jeg dette er et effektivt grep for å aksentuere skurkens ondskap, men jeg vet jo godt at ifølge den nye antirasismen, der rasismen er løsrevet fra rasistiske intensjoner og heller forstås som en permanent tilstedeværelse i samfunn som språklig eller historisk er tilknyttet den vestlige kulturkrets, er det rasistisk av Hallbing å skrive slik dialog, og i forlengelsen av det, å gjengi de rasistiske ordene, slik jeg har gjort her. Og du, kjære leser - i det du leste utdraget over, begikk også du en rasistisk handling.


Jeg har lest en drøss med Clay Allison, men bare to fra Hallbings hånd. Fem ess i Dodge City er helt klart bedre enn de senere bøkene i serien, selv om jeg nok må innrømme at jeg har lest bedre bøker av Hallbing.


Jeg lovte å komme tilbake til tittelen. «Fem ess» en ganske potent frase som varsler død og fordervelse i westernkontekst. Derfor har også en av Hallbings novellesamlinger fått tittelen Fem ess. Dette er en fornøyelig samling med - du gjettet riktig - fem fortellinger opprinnelig utgitt i bladet Western. Her møter vi heltene El Sordo, Owen Metzgar, Morgan Kane, Clay Allison og Jesse Rawlins. Av disse synes jeg særlig Rawlins-novellen utpeker seg i positiv retning. Det er en perfekt oppbygget historie der helten ordner opp i en pill råtten by. Novellen har et snedig plot, svart humor og en herlig avslutning, og bør appellere til alle som liker denslags. Ellers er ingen av novellene dårlige. Min utgave er fra 1977 og har et fint omslag av Ernst Vevle Olsen. Den kan godt tenkes å fungere som «gateway drug» til westerngenren for svake sjeler. Vær derfor forsiktig når du åpner boken!


Fem ess i Dodge City

Clay Allison nr. 5

Williams forlag, 1969 


Fem ess

Louis Masterson-serien nr. 14

Kjell Hallbings forlag, 1977


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et