Würmstuggu-redaktøren har nok en gang hygget seg med norskprodusert underholdningslitteratur med handling fra den amerikanske vesten etter borgerkrigen. Men denne gangen er det ikke Morgan Kane jeg har lest, men Clay Allison. Den profesjonelle hasardspilleren og revolvermannen er mindre kjent enn Kane, og ryktet hans er betydelig mer lurvete - dette er jo hovedpersonen i «Sexy Western» - men forfatteren er den samme, Kjell Hallbing, eller Leo Manning, som han kaller seg her. (Bøkene er også utgitt under Hallbings mer kjente psevdonym Louis Masterson.)
Sexy western ble jo etterhvert kjent som en ganske snuskete bokserie, for det meste skrevet av anonyme forfattere (og hvem kan bebreide dem?) og krydret med fotografier av avkledde kvinner, men de første 14 bøkene er altså skrevet av Hallbing selv, og den jeg har lest nå, er nummer 5 i serien. Den heter Fem ess i Dodge City. Ganske kul tittel, ikke sant? (Mer om det senere.) Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
I denne romanen møter vi vår mann i beryktede Dodge City i Kansas. I bokens første kapittel dreper Allison en gammel rival - i selvforsvar, selvfølgelig. Så får han seg jobb som «giver» i en spillebule på den gale siden av byen. Men den beryktede hasardspilleren tiltrekker seg etterhvert uromomenter fra fjern og nær, og som seg hør og bør i slike romaner, blir vi servert både nevekamper, drapsforsøk og en forrykende shootout. Mange av karakterene i boken er hentet fra historien (Bat og Ed Masterson, Ben Thompson, Dora Hand, Chalk Beeson, Larry Deger, Dave «Praerie Dog» Morrow, J.J. Webb, bare for å nevne noen), skjønt særlig mye til felles med sine historiske forelegg har de ikke, noe som for så vidt også gjelder hovedpersonen selv. (Den virkelige Clay Allison (1841-1887) var en berømt revolvermann som etter sigende var i klammeri med loven i Dodge City på et tidspunkt.) Ja, hele westerngenren er jo bygget på en grunnmur der virkelig historie utgjør mursteinene, og sementen er en god miks av legender og løgner, eller er det kanskje omvendt? Jeg må innrømme at denne bruken av historiske personer satte lesetempoet mitt noe ned. Bokens engasjerende historie legger opp til hurtig lesning, men man fortaper seg jo fort i Wikipedia-artikler om disse vestens villmenn når forfatteren tillater seg slik hemningsløs namedropping. Men hva gjør vel det?
Som litterær figur er ikke Clay Allison nevneverdig forskjellig fra Morgan Kane, om man ser bort fra profesjonen. De er begge uovervinnelige i kamp og ved pokerbordet. De fremstilles med «svakheter» som til syvende og sist ikke er annet enn et tynt ferniss over deres nokså tradisjonelle heltegestalter. Riktignok har de et sjelsliv der heltens tradisjonelle hyperrasjonalitet finner en motvekt i mer dyriske drifter, men som litterære figurer manøvrerer de like sikkert innenfor sitt moralske univers som en hvilken som helst John Wayne-figur. Denne boken innledes med at Allison får beskjed av en lege om å slutte å røyke og legge om livsførselen. Resten av boken ser vi ingenting til helseproblemene hans (bortsett fra en ganske kreativ bruk av hosting som hjelpemiddel i kortspill). Han røyker og drikker og utsetter kroppen sin for både det ene og det andre uten at det får noen konsekvenser for helsen hans.
Er par ting som særpreger Clay Allison-bøkene er fokuset på sex og kortspill. De pornografiske eksessene ser vi lite til i denne boken. De eneste sexscenene er to korte, smakfullt skildrede scener der Allison nedlegger to kvinner i hver sin ende av hore-madonna-spekteret. Det var vel først etter at Hallbing sluttet å skrive serien, at man begynte å ta sexy-delen av «Sexy Western» på alvor. Det er imidlertid fokuset på kortspill som i størst grad særpreger denne boken. Handlingen utspiller seg for en stor del innendørs, i en saloon. Helten er for det meste i ro, og noen hesterygg er han langt unna. Men kortspillscenene danner et ekstra lag av spenning, ved siden av de mer fysiske spenningstoppene, en form for stillesittende action som fyller omtrent den samme rollen som en revolverduell. Særlig den siste kortscenen er nervepirrende skrevet, og ja, den utløser et veritabelt blodbad som setter punktum for knuten av konflikter som omgir vår mann. Jeg synes også det er verdt å nevne at Hallbing tar opp noe som nok var ganske fjernt for de fleste nordmenn da denne boken kom ut, altså i 1969, nemlig rasisme. Han legger nemlig følgende ord i munnen på bokens hovedskurk:
- Hva er det for slags kustus dere har på niggerne her i byen? sa Thomas. - Her kommer jeg i skade for å kalle bartenderen til Herman «nigger» og dermed henter den fordømte apekatten en hagle og forsøker å kløve meg.
Personlig synes jeg dette er et effektivt grep for å aksentuere skurkens ondskap, men jeg vet jo godt at ifølge den nye antirasismen, der rasismen er løsrevet fra rasistiske intensjoner og heller forstås som en permanent tilstedeværelse i samfunn som språklig eller historisk er tilknyttet den vestlige kulturkrets, er det rasistisk av Hallbing å skrive slik dialog, og i forlengelsen av det, å gjengi de rasistiske ordene, slik jeg har gjort her. Og du, kjære leser - i det du leste utdraget over, begikk også du en rasistisk handling.
Jeg har lest en drøss med Clay Allison, men bare to fra Hallbings hånd. Fem ess i Dodge City er helt klart bedre enn de senere bøkene i serien, selv om jeg nok må innrømme at jeg har lest bedre bøker av Hallbing.
Jeg lovte å komme tilbake til tittelen. «Fem ess» en ganske potent frase som varsler død og fordervelse i westernkontekst. Derfor har også en av Hallbings novellesamlinger fått tittelen Fem ess. Dette er en fornøyelig samling med - du gjettet riktig - fem fortellinger opprinnelig utgitt i bladet Western. Her møter vi heltene El Sordo, Owen Metzgar, Morgan Kane, Clay Allison og Jesse Rawlins. Av disse synes jeg særlig Rawlins-novellen utpeker seg i positiv retning. Det er en perfekt oppbygget historie der helten ordner opp i en pill råtten by. Novellen har et snedig plot, svart humor og en herlig avslutning, og bør appellere til alle som liker denslags. Ellers er ingen av novellene dårlige. Min utgave er fra 1977 og har et fint omslag av Ernst Vevle Olsen. Den kan godt tenkes å fungere som «gateway drug» til westerngenren for svake sjeler. Vær derfor forsiktig når du åpner boken!
Fem ess i Dodge City
Clay Allison nr. 5
Williams forlag, 1969
Fem ess
Louis Masterson-serien nr. 14
Kjell Hallbings forlag, 1977
Kommentarer
Legg inn en kommentar