Del 4: Høyre
av Håkon D. Myhre
I de tidligere delene av denne føljetongen har jeg snakket om hvorfor jeg tror politikk i våre dager bør forstås som et asymmetrisk spektrum, og jeg har godt kjapt gjennom det jeg anser som hovedstrømningene i venstretradisjonen. Nå vil jeg ta for meg negasjonen, altså høyresiden. Dette er mye mer komplisert og en vanskelig ting å gjøre, for jeg ser ikke på høyresiden som en tradisjon, men snarere som samlekategori av alle som på forskjellige tidspunkt har vært kritiske til, eller i konflikt med, venstretradisjonen. De er ofte svært varierte, og de bytter ofte tyngdepunkt. Særlig er det en tendens i nyere historie til at posisjoner tidligere knyttet til venstresiden blir «flyttet» over til høyre, mens venstresiden finner nye fokus og holdninger i «progressiv» retning. Det skaper et sterkt inntrykk av at høyresiden bare er en gjeng med folk og interesser som sier: «Stopp!» Er dette tilfellet, eller er det noe mer?
Man finner mange forskjellige konservative skikkelser, og mange tilsynelatende selvmotsigelser, når man forsøker å få et bilde på den politiske høyresiden, i forhold til venstresiden. Det de fleste assosierer med høyresiden i dag, er en sterk tilknytning til det frie markedet, og en tendens til å mistro nye ideer, og generell konservatisme. Inntil nylig var det en sterk tiltro til de offisielle institusjonene til staten, og samfunnet som sådan, og en respekt for de etablerte hierarkiene i samfunnet.
Jonathan Haidt mener, som tidligere nevnt, at konservative har annerledes personlighet enn progressive, og en annerledes måte å vektlegge moral på. De tenderer mot å ha lavere «åpenhet» og høyere «ansvarsbevissthet», og de opererer med flere moralske «søyler». Han påpeker også at mennesker med «konservative» personligheter ofte er gammelkommunister i tidligere østblokkland, som Russland. Dette tyder på at konservatismen nettopp er «reaktiv», altså at den fokuserer på hva som var bra i fortiden, og hva som er dårlig i nåtiden. Jeg har tidligere gjort det klart at mitt fokus er de intellektuelle tradisjonene, så det jeg vil utforske her, er hvordan disse eksisterer på høyresiden.
Man ser i kjente konservative skikkelser som Edmund Burke, samt hans samtidige Joseph de Maistre, og senere folk som William Buckley, Thomas Sowell og Roger Scruton, alle sammen viktige konservative tenkere, er klart opptatt av å bevare det beste i det eksisterende samfunnet og statsapparatet. De faller klart innenfor en forståelse av høyresiden som «konservativ». De kan nok kanskje kalles «gammeldagse» i en viss forstand. For å ta et eksempel fra Norge, er motstand mot homofilt ekteskap, som uttrykkes av bl.a. Nina Karin Monsen, et klart tegn på at noen er langt til høyre.
Likevel oppfattes filosofier som streng libertarianisme og Ayn Rands «objektivisme» som ekstremt høyreorienterte, skjønt det er få tilhengere av noen av disse filosofiene som er motstander av homofilt ekteskap, og det er heller ingen historiske samfunn som har eksistert som har minnet om et libertariansk eller objektivistisk idealsamfunn. Her kan høyresiden faktisk minne litt om den radikale venstresiden, ved at samfunnsidealene blir teoretiske snarere enn praktiske.
Her kommer jeg tilbake til min idé om at aksen er asymmetrisk, at de forskjellige retningene på høyresiden har mindre til felles enn retningene på venstresiden. Jeg kan identifisere fire hovedretninger innenfor høyresiden, skjønt det er mye tolkning og usikkerhet her. Om jeg skal splitte det opp, vil det være i Burkeansk konservatisme, markedsorientert libertarianisme, enhetsfokusert nasjonalisme, og kulturkonservatisme. Man kunne tatt med populistisk nasjonalisme, men denne tradisjonen har en tendens til å låne fra andre tradisjoner, og jeg må begrense omfanget av denne artikkelserien noe. Derfor vil jeg ikke si mye om denne retningen.
Den burkeanske eller institusjonelle konservatismen er først og fremst knyttet til å opprettholde det bestående, og kjennetegnes av en skepsis til forandringer, og en insistering på at ting må gjøres på en formelt akseptabel måte, en form for legalisme. Markedsorientert libertarianisme er fokusert på individets uavhengighet, og behovet for et desentralisert marked for fungerende samfunn. Den enhetsfokuserte nasjonalismen er som regel opptatt av at deltakerne i samfunnet har grunnleggende ting til felles, der dette kan være etnisitet, religion eller ideologi. Dette er den retningen som står nærmest fascisme og nazisme. De kulturkonservative er opptatt av de mindre relasjonene i samfunnet, dvs. kirke, lokalsamfunn og familie, og er skeptiske til bevegelser som ønsker å svekke båndene disse miljøene har på individene.
I de neste delene vil jeg ta for meg disse retningene, og snakke litt om deres historie og innflytelse på høyresiden som helhet.
Jeg vil fortsette å anbefale verkene til Jonathan Haidt. Hva gjelder presonlighetstrekk og politikk er dette et noe omdiskutert tema som er i vekst. Jeg er en sterk tilhenger, skjønt akkurat hvordan forholdet ligger er vanskelig å si, så jeg vil ikke gå så langt inn på det. Både Jonathan Haidt og Jordan Peterson har gjort viktige studier på dette temaet, som jeg anbefaler interesserte å lese på egen tid. Alle de forskjellige tenkerne jeg har listet her, er interessante, og mye av deres arbeider er tilgjengelige, skjønt mesteparten må man nok lese på engelsk.
Illustrasjon: Alexander Nasmyth
Kommentarer
Legg inn en kommentar