Hvem kan vi takke for at vi har fått noen ekstra fridager og noen lettere bisarre åpningstider i butikkene de siste dagene. Jo, Den romersk katolske kirke, selvfølgelig. Hadde Norge blitt kristnet av bysantinske kristne, hadde påsken fortsatt vært en måned unna. Men det var prelater som var underlagt biskopen av Rom, som sørget for at Skandinavia tok steget ut av barbariets mørke og inn i den europeiske sivilisasjon. Og det er biskopen av Rom jeg har lest om den siste uken. Nærmere bestemt Jorge Bergoglio, pave Frans, den første jesuittiske paven, og - ikke minst - den første paven fra Den nye verden.
Ross Douthat er en amerikansk journalist som i det daglige skriver for New York Times. I 2018 gav han ut boken To Change the Church: Pope Francis and the Future of Catholicism. Boken handler om pave Frans´ pågående forsøk på å forandre Den romersk katolske kirken i liberal retning siden innsettelsen i 2013. Boken gir et lite innblikk i en verden som jeg vil tro er ganske ukjent for de fleste nordmenn.
Vi blir presentert for en kirke som er splittet mellom en konservativ og en liberal fraksjon. Men ettersom vi her snakker om en eldgammel institusjon hvis legitimitet hviler på St. Peters apostolat og Frelserens egne ord, og ikke en nymotens, protestantisk nasjonalkirke, er ikke stridsspørsmålet homoseksuelles rett til å vigsles i kirken eller om kvinner kan være prester, men hvorvidt gjengifte skal ha muligheten til å motta nattverden. Svaret på dette har gjennom hele kirkens historie vært et soleklart nei. Dette henger selvfølgelig sammen med Den katolske kirkens sakramentale syn på ekteskapet. Ekteskapet er hellig og kan i utgangspunktet ikke bli oppløst. (Derav praksisen med å «annullere» ekteskap som angivelig er blitt inngått på feil premisser.) Frans og hans menn synes å være av den oppfatning at geistlige ikke skal henge seg så mye opp i dette med ekteskapelig status, og heller tilby nattverden uavhengig av om den som mottar nattverden, «lever i synd» eller ei, mens de konservative anser nattverden som forbeholdt de som har til hensikt å etterfølge kirkens tradisjonelle syn på synd og moral. I denne saken har Frans’ pontifikat så langt vist seg å bære ikke så rent lite revolusjonært.
Douthat beretter om hvordan Frans’ første forsøk på å endre kirkens syn på gjengifte, to synoder i 2014 og 2015, mislyktes, og hvordan han deretter gjennom flertydige formuleringer i den apostoliske formaningen Amoris Laetitia forsøkte å forbigå de dogmatiske begrensningene som stoppet ham i første forsøk. Vi får også vite om hvordan Frans med fast hånd har foretatt strategiske personalutskiftninger i Kirkens sentrale institusjoner, noen ganger på kant med etablert sedvane.
Skal vi tro Douthat, har dette skapt en skjerping av frontene i kirkens indre liv. Ja, han sammenligner det med en borgerkrig. På den ene siden har man en progressiv, liberal side som mener at kirken er nødt til å tilpasse seg tidsånden for å overleve, og som derfor er villig til å forandre dogmer, eller i det minste forståelsen av dogmer, som hittil har vært ansett som absolutt uforanderlige. Og på den andre siden har man de konservative som mener at en kirke som går bort fra sin tradisjonelle forståelse av det kristne budskapet (og i denne konkrete saken handler det om Jesu egne ord, slik disse er gjengitt i Bibelen), vil opphøre å være en katolsk kirke og bare bli som et hvilket som helst protestantisk kirkesamfunn. Og de har et poeng. Selv om Frans har en høy stjerne i mediene og blant folk som kun kjenner Den katolske kirke utenfra, har ikke hans liberale katolisisme resultert i flere kirkegjengere eller flere prester. Mange bispedømmer sliter med en prekær mangel på prester. Dette gjelder særlig de områdene hvor den liberale katolisismen står sterkt, som i Nord-Europa, mens kirken i de mer konservative områdene, for eksempel Afrika, opplever vekst.
Det er lett å se paralleller mellom Frans’ «revolusjon» og utviklingen i Den norske kirke de siste årene. Jo mer «moderne» kirken prøver å være, jo mer spiselig den prøver å gjøre seg for alminnelige, sekulære nordmenn - de «kirkefremmede» som de gjerne kalles i kirkelige kretser - jo mer lunkne synes kirkens aktive medlemmer å bli til kirken. Nå har jo utviklingen i Den norske kirke langt på vei vært et resultat av at kirken har vært styrt av sekulære politikere. Det er ikke tilfellet med Den katolske kirken, og dermed har endringsprosessene gått mye, mye saktere (men dette er selvfølgelig ikke noe Douthat skriver om).
Douthat legger ikke skjul på at han selv heller mot den konservative siden i denne striden, men jeg synes han likevel gir en ganske balansert fremstilling av konflikten. Blant annet trekker han frem striden mellom jansenistene og jesuittene i Frankrike på 1600-tallet som et eksempel på en lignende konflikt mellom rigorister og «liberale». Den striden var det de liberale jesuittene som vant. Paven anså jansenistenes moralske krav som urealistiske, og dessuten ble teologien fordømt som heretisk. Å anklage dagens konservative katolikker for heresi er neppe noen mulighet for dagens pave, uansett hvor liberal og progressiv han måtte være, men for tiden er det hans side som har overtaket i denne striden, og ja, det har vært antydninger fra den konservative siden om pavelig heresi, særlig i forbindelse med Amor Laetitia og pavens manglende vilje til å klargjøre hva han egentlig mener med de omstridte passasjene der.
Alt i alt er dette en bok som bør interessere alle som har en viss interesse for en institusjon som i sin essens er konservativ, men som likevel har spilt en høyst avgjørende rolle i samfunnsutviklingen først i middelhavsområdet, så i Europa, og så i hele verden gjennom de siste 2000 år. Hvis du ikke interesserer deg for noe av dette, kan du for eksempel sette på noe musikk du liker, eller kanskje aller helst noe du ikke liker, eller du kan ta på deg adekvat bekledning og spasere en tur ute i Guds frie natur.
Ross Douthat:
To Change the Church: Pope Francis and the Future of Catholicism
Simon & Schuster, 2018
Kommentarer
Legg inn en kommentar