Gå til hovedinnhold

Vedkjenningar frå eit medmenneske


Nokre gonger får eg dårleg samvit. Fordi eg har eit fint hus, ein god jobb, bra løn, eit godt liv.  Fordi eg kan kjøpe det eg vil ha og reise til Syden i feriene. Fordi eg er mann, blendakvit, heterofil og bur i Noreg. Eg får dårleg samvit fordi eg veit at verda er full av folk som ikkje har dei same moglegheitene som meg, som lever i fattigdom og som er viljuge til å gjere kva som helst for å kome seg vekk frå fattigdom og krig. Og stadig fleire av desse finn etter kvart vegen hit til Noreg.

Eg kan sjølvsagt gje til velgjerd eller melde meg til friviljug arbeid, men fornuften fortel meg at dette berre blir ei dråpe i havet, at det aldri vil monne i den store samanhengen, og nokre oppgåver er Staten betre skikka til å utføre enn organisasjonar som diverre ofte er fastlåste i patriarkalske, religiøse og homofobiske tankemønster frå middelalderen.

Samstundes ser me at med den blåblå regeringa har nyliberalisme og rasistiske haldningar fått vind i segla. Styresmaktene vil gjere det vanskelegare for asylsøkjarar å kome inn i landet, berre fordi dei er mørke i huda, og når politikarane vil innføre tiggarforbod, vil dei jo i praksis nekte romfolket å utøve kulturen sin her i landet.

Eg skal vedgå at eg ikkje synest det er særleg triveleg å treffe på tiggande romfolk når eg går i byen. Men samstundes er det noko kartarsisk ved ubehaget ein kjenner når ein ser folk i ein så desperat situasjon. Det gjer noko mentalhygienen når ein sjølv kjenner seg som ein fange i eit gullbur. Romfolket blir på ein måte lekamleggjeringa av urettvisa i verda, ein augeåpnar som vekkjer oss frå den kapitalistiske draumen – for draumar er tross alt den viktigaste kapitalen kapitalismen har å tilby. Ofte tek eg meg sjølv i å gråte ein skvett over mi eiga medkjensle for disse stakkars menneska. Og eg takkar dei for at dei vekkjer meg som medmenneske.

Som sagt, eg har dårleg samvit. Men no har eg byrja gjere noko med det. Eg har byrja å skrive lesarinlegg til avisene om ein gong eg ga pengar til ein tiggar. Eg fortel om takksemda i auga hennar, om forsikringa om at eg ville bli nemnd i bønene hennar, om kjensla av å stå solidarisk med dei svake og undertrykte. For dei fleste av oss er ikkje det å gje pengar til ein tiggar noko stort offer økonomisk sett, men eg er viss på at det vil gjere oss til betre menneske. Det er jo sjølvsagt heilt i tråd med det menneskefiendtlege synet til dei borgarlege partia å ville forby synleg fattigdom, men truleg vil eit forbod mot romtiggarar føre til auka fattigdom i hjarta til innbyggjarane i «verdas beste land».

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n