Gå til hovedinnhold

Yes, I rather think there will be blood

Jeg stirret inn i hennes muggbrune øyne, studerte hennes tomme blikk. Jeg stirret og så en annen virkelighet. Stemmen hennes, som sandpapir på en speilglatt overflate av rustfritt stål, gav tone og temperatur til de grammatiske konstruksjonene som smøg seg ut av hennes taleorganer.


Amy Knight: Beria - Stalins First Lieutenant (1995)
Politisjef, bøddel, partifunksjonær, politbyråmedlem, notorisk seksualforbryter, kommunist, liberaler. Georgieren Lavrentij Beria hadde mange roller i de blodige årene under Lenin og Stalin i Sovjetunionen. Etter å ha sluttet seg til tsjekaen i 1920 steg han raskt i gradene i det hemmelige politi og det sovjetiske kommunistpartiet, og fra midten av 1930-tallet tilhørte han Stalins indre krets. Beria var dypt involvert i Den store terroren, men hans periode som øverste sjef for det hemmelige politi fra 1938 var preget av mindre blodsutgydelser enn de foregående år. Denne biografien gir et mangefasettert bilde av denne mannen, som i 1953, etter å ha kjempet mot Nikita Khrusjtsjov og Georgij Malenkov om å bli Stalins arvtager, fikk den tvilsomme æren av å bli den siste topplederen i den marxistiske arbeiderstaten til å bli avskjediget med en dødsdom. Amy Knight har benyttet seg av russiske arkiver, et materiale som har revolusjonert historieskrivningen om Sovjetunionen de siste 20 årene. Dessverre er det ikke sikkert at dette arkivmaterialet vil være tilgjengelig for vestlige historikere så lenge fremover, med tanke på Russlands dreining i autoritær retning og dertil hørende oppvurdering av Sovjet-tiden under Vladimir Putin . Hvis så er tilfelle, er det intet mindre enn tragisk.


Avi Shlaim: Israel And Palestine - Reappraisals, Revisions, Refutations (2009)
Dette er en artikkelsamling som tar for seg en rekke sider ved staten Israels korte, men dramatiske historie, med et særlig fokus på forholdet til de palestinske områdene og de arabiske nabolandene. Avi Shlaim tilhører den gruppen av israelske historikere som gjerne kalles revisjonister eller "de nye historikerne". Deres prosjekt har siden 1980-årene vært å revidere den "offisielle" historieskrivningen i Israel, særlig i forbindelse med omstendighetene rundt opprettelsen av staten, og dermed rette et kritisk blikk mot den statsbærende sionistiske ideologien. Denne samlingen består av både faghistoriske artikler og artikler av mer polemisk art. Blant annet får Benny Morris, som tidligere ble regnet blant revisjonistenes rekker, gjennomgå i artikkelen "Benny Morris and the Betrayal of History". Boken inneholder også interessante artikler om uavhengighetskrigen, Suez-krisen, Seksdagers-krigen, Yom Kippur-krigen, den palestinske motstandsbevegelsen og Oslo-avtalen. Shlaim er grunnleggende kritisk til den offisielle fremstillingen av disse temaene, og han underbygger sine resonnementer godt med fakta. En annen israelsk revisjonist det er verdt å få med seg er Ilan Pappé. Hans bok om den etniske renskningen av Palestina har jeg skrevet om her.


John J. Mearsheimer og Stephen Walt: The Israel Lobby and U.S Foreign Policy (2007)
Viktig bok om de politiske kreftene som arbeider for å sikre amerikansk støtte til Israel økonomisk, militært, politisk og moralsk. For USAs status som Israels beste venn er ikke noe som lar seg forklare utfra politiske interesser, strategiske forhold eller ideologisk likhet. Walt og Mearsheimer er utenrikspolitiske realister og mener at egeninteresse bør veie tungt når USA skal velge seg sine venner og fiender. Deres sentrale tese er at det ikke er i USAs interesse å opprettholde den formidable støtten de gir Israel idag; det koster penger, og det koster USA anseelse, ikke bare i den arabiske verden, men også i Europa. Det er også etisk betenkelig i og med at Israel, som en militært aggressiv okkupasjonsmakt, viser liten respekt for menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner. Mearsheimer og Walt mener også at den nærmest uforbeholdne amerikanske støtten heller ikke er i Israels interesse. De mener at et USA som våger å være kritisk og er villig til å legge press på Israel med sin formidable økonomiske og militære makt, vil være et etisk korrektiv og en modererende kraft på et land som er blitt vant til å få det som det selv vil, og som er blinde for den fremveksten av ekstremisme og terror på palestinsk side denne fremferden legger til rette for. Walt og Mearsheimer legger mye av skylden for den proisraelske utenrikspolitikken på mektige jødiske (og noen kristne) organisasjoner med en klart prosionistisk agenda som AIPAC og Anti-Defemation League. Disse har benyttet sine økonomiske og juridiske ressurser til å bedrive en effektiv lobbyvirksomhet som har skapt en særlig mottagelighet for den sionistiske fremstillingen av Palestina-problematikken i den amerikanske offentligheten, og dermed presset frem den pro-israelske Midtøsten-politikken vi har sett i hele etterkrigstiden. Spesielt interessant er det å lese om den merkelige dynamikken mellom de jødiske og de kristensionistiske organisasjonene som begge støtter Israel, men med klart forskjellig motivasjon. Det er kanskje verdt å nevne at boken er blitt stemplet som antisemittisk av en av Israel-lobbyens frontfigurer Alan Dershowitz. Det er ofte et kvalitetstegn. Boken er på alle måter anbefalelsesverdig.

Jeg satte meg ned, gned meg i øynene, senket hodet i takknemlig bønn, og jeg sa det var godt.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n