Gå til hovedinnhold

Yes, I rather think there will be blood

Jeg stirret inn i hennes muggbrune øyne, studerte hennes tomme blikk. Jeg stirret og så en annen virkelighet. Stemmen hennes, som sandpapir på en speilglatt overflate av rustfritt stål, gav tone og temperatur til de grammatiske konstruksjonene som smøg seg ut av hennes taleorganer.


Amy Knight: Beria - Stalins First Lieutenant (1995)
Politisjef, bøddel, partifunksjonær, politbyråmedlem, notorisk seksualforbryter, kommunist, liberaler. Georgieren Lavrentij Beria hadde mange roller i de blodige årene under Lenin og Stalin i Sovjetunionen. Etter å ha sluttet seg til tsjekaen i 1920 steg han raskt i gradene i det hemmelige politi og det sovjetiske kommunistpartiet, og fra midten av 1930-tallet tilhørte han Stalins indre krets. Beria var dypt involvert i Den store terroren, men hans periode som øverste sjef for det hemmelige politi fra 1938 var preget av mindre blodsutgydelser enn de foregående år. Denne biografien gir et mangefasettert bilde av denne mannen, som i 1953, etter å ha kjempet mot Nikita Khrusjtsjov og Georgij Malenkov om å bli Stalins arvtager, fikk den tvilsomme æren av å bli den siste topplederen i den marxistiske arbeiderstaten til å bli avskjediget med en dødsdom. Amy Knight har benyttet seg av russiske arkiver, et materiale som har revolusjonert historieskrivningen om Sovjetunionen de siste 20 årene. Dessverre er det ikke sikkert at dette arkivmaterialet vil være tilgjengelig for vestlige historikere så lenge fremover, med tanke på Russlands dreining i autoritær retning og dertil hørende oppvurdering av Sovjet-tiden under Vladimir Putin . Hvis så er tilfelle, er det intet mindre enn tragisk.


Avi Shlaim: Israel And Palestine - Reappraisals, Revisions, Refutations (2009)
Dette er en artikkelsamling som tar for seg en rekke sider ved staten Israels korte, men dramatiske historie, med et særlig fokus på forholdet til de palestinske områdene og de arabiske nabolandene. Avi Shlaim tilhører den gruppen av israelske historikere som gjerne kalles revisjonister eller "de nye historikerne". Deres prosjekt har siden 1980-årene vært å revidere den "offisielle" historieskrivningen i Israel, særlig i forbindelse med omstendighetene rundt opprettelsen av staten, og dermed rette et kritisk blikk mot den statsbærende sionistiske ideologien. Denne samlingen består av både faghistoriske artikler og artikler av mer polemisk art. Blant annet får Benny Morris, som tidligere ble regnet blant revisjonistenes rekker, gjennomgå i artikkelen "Benny Morris and the Betrayal of History". Boken inneholder også interessante artikler om uavhengighetskrigen, Suez-krisen, Seksdagers-krigen, Yom Kippur-krigen, den palestinske motstandsbevegelsen og Oslo-avtalen. Shlaim er grunnleggende kritisk til den offisielle fremstillingen av disse temaene, og han underbygger sine resonnementer godt med fakta. En annen israelsk revisjonist det er verdt å få med seg er Ilan Pappé. Hans bok om den etniske renskningen av Palestina har jeg skrevet om her.


John J. Mearsheimer og Stephen Walt: The Israel Lobby and U.S Foreign Policy (2007)
Viktig bok om de politiske kreftene som arbeider for å sikre amerikansk støtte til Israel økonomisk, militært, politisk og moralsk. For USAs status som Israels beste venn er ikke noe som lar seg forklare utfra politiske interesser, strategiske forhold eller ideologisk likhet. Walt og Mearsheimer er utenrikspolitiske realister og mener at egeninteresse bør veie tungt når USA skal velge seg sine venner og fiender. Deres sentrale tese er at det ikke er i USAs interesse å opprettholde den formidable støtten de gir Israel idag; det koster penger, og det koster USA anseelse, ikke bare i den arabiske verden, men også i Europa. Det er også etisk betenkelig i og med at Israel, som en militært aggressiv okkupasjonsmakt, viser liten respekt for menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner. Mearsheimer og Walt mener også at den nærmest uforbeholdne amerikanske støtten heller ikke er i Israels interesse. De mener at et USA som våger å være kritisk og er villig til å legge press på Israel med sin formidable økonomiske og militære makt, vil være et etisk korrektiv og en modererende kraft på et land som er blitt vant til å få det som det selv vil, og som er blinde for den fremveksten av ekstremisme og terror på palestinsk side denne fremferden legger til rette for. Walt og Mearsheimer legger mye av skylden for den proisraelske utenrikspolitikken på mektige jødiske (og noen kristne) organisasjoner med en klart prosionistisk agenda som AIPAC og Anti-Defemation League. Disse har benyttet sine økonomiske og juridiske ressurser til å bedrive en effektiv lobbyvirksomhet som har skapt en særlig mottagelighet for den sionistiske fremstillingen av Palestina-problematikken i den amerikanske offentligheten, og dermed presset frem den pro-israelske Midtøsten-politikken vi har sett i hele etterkrigstiden. Spesielt interessant er det å lese om den merkelige dynamikken mellom de jødiske og de kristensionistiske organisasjonene som begge støtter Israel, men med klart forskjellig motivasjon. Det er kanskje verdt å nevne at boken er blitt stemplet som antisemittisk av en av Israel-lobbyens frontfigurer Alan Dershowitz. Det er ofte et kvalitetstegn. Boken er på alle måter anbefalelsesverdig.

Jeg satte meg ned, gned meg i øynene, senket hodet i takknemlig bønn, og jeg sa det var godt.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et