Gå til hovedinnhold

Spitzenkleid oder Söckchen?

Always Right er ei bok om Margaret Thatcher av historikaren Niall Ferguson. Boka er ikkje ein biografi, og heller ikkje nokon uttømmande analyse av Thatchers politiske idear og leiarskap. Ferguson har valt å leggje til side dei strengt faghistoriske konvensjonane om objektivitet og heller gått inn for å skrive eit personleg og subjektivt essay. Han legg ikkje skjul på at han sett "jernkvinna" i 10 Downing street høgt, og ein god del av teksten handlar om Fergusons tid som Tory-fotsoldat på 1980-talet. Men det viktigaste er sjølvsagt Thatchers politikk og dei markedsliberalistiske grepa ho gjennomførte i perioden sin som statsminister. Då Thatcher overtok statsministerposten i 1979 var den britiske økonomien ramma av krise og inflasjon. Det var klart at det var naudsamt med ein økonomisk hestekur for å få økonomien på fote igjen. "There is no alternative." At dei mektige fagforbunda insisterte på å halde liv i ulønsamme industriar gjorde heller ikkje situasjonen betre. Thatcher valde som kjent å konkurranseutsetje store delar av det statseide næringslivet og knuse fagforbunda. Resultatet var at Storbritannia utover på 1980-talet opplevde økonomisk vekst igjen, sjølv om mange mista arbeidet. Fergusons tese, som stemmar godt overeins med Thatchers, er at dei sosiale problema Storbritannia opplevde i fyrste halvdel av 80-åra var ein pris det var verdt å betale for den oppsvingen i økonomien som etterkvart skulle kome til syne. Falklandskrigen, som skulle vise seg å vere gull verdt for veljaroppslutninga i 1983, brukar Ferguson ikkje mykje plass på, anna enn å slå fast at Thatcher ikkje kunne sitje og sjå på at den argentinske militærjuntaen forsynte seg av landområde under britisk herredøme, sjølv om øyene lå i Sør-Atlanteren. Ferguson nyanserer også biletet av Thatcher som ein særskilt sterk leiar med nærmast diktatoriske tendensar. Ho var, som alle politiske leiarskikkelser, også nøydd til å inngå kompromiss med dei andre regjeringsmedlemma, på godt og vondt. Boka er, som alt anna av Ferguson, godt skrive, med språkleg klårhet og vidd, og som nemnt, dette er ikkje ein biografi som pretenderer å presentere den endelege fasiten om Thatcher, og heller ikkje nokon statsvitskapeleg "objektiv" analyse av ideologi og politikk på høgresida i britisk politikk. Sjølv om boka er einsidig og tendensiøs, er ho eit kjærkoment korrektiv til dei meir "folkelege" oppfatningane om denne kanskje viktigaste statsministeren i etterkrigstida. Dette er ein såkalla Kindle Single - ei kort e-bok som, så vidt eg veit, kun er tilgjengeleg digitalt. Lat oss no gå over til avdelinga for teikneseriar: 
Nemo: The Roses of Berlin av Alan Moore og Kevin O'Neill (2014) er den andre boka i League of Extraordinary Gentlemen-spin-off'en om Kaptein Nemos dotter Janni. Den forrige boka i serien, Lovecraft-pastisjen "Heart of Ice", var ikkje mykje å rope hurra for, og denne er faktisk enda dårlegare. Denne gongen er referansene for ein stor del henta frå tyske ekspresjonistiske filmar frå 1920-tallet samt frå Charlie Chaplins Diktatoren. Handlinga, som utspelar seg under den andre verdskrigen i eit futuristisk Berlin, er særs enkel - her er det action heile vegen og lite rom for engasjerande personskildringer og utforsking av idear og litterære tropar, noko som vanlegvis er særmerke for Alan Moores seriar. Det at mykje av dialogen er på uomsett tysk, er eit merkelig kreativt val som ikkje på nokon måte tjener leseropplevinga. Teikningane til Kevin O'Neill er imidlertid like gode som dei plar vere, og han flettar ikonografien frå filmar som Metropolis og Caligaris kabinett inn på ein fin måte i det visuelle uttrykket. Noko skuffande må det seiast å vere at Alan Moore vel å nytte dei filmatiske referansene på ein overflatisk måte, utan å ta hensyn til dei politiske og ideologiske ideane som filmane kviler på. Der Fritz Lang
Metropolis tek opp problematikken rundt klassemotsetningar i samfunnet, og finn løysinga i den fascistiske ideen om klassesamarbeid, vel Moore å konsentrere seg om kvinnelege robotar og futuristisk arkitektur og teknologi. Og der Diktatoren på ein direkte måte kritiserer den nasjonalsosialistiske ideologien, nyttar Moore Chaplins rollefigur Hynkel berre som ein komisk stand-in for Hitler. Eg skal ikkje setje meg til doms over ein slik selektiv bruk av kjeldestoff, men når nazisme og krig spelar ein så sentral rolle bør ein kunne vente noko med litt meir substans. Alan Moore har mange gonger syna at han er kapabel til å ta opp alvorlege tema sjølv om sjangerval og presentasjonsform er prega av uhøgtideleg lek med populærkulturelt dildall, men eg må vedgå at det han har skrive dei seinare åra har vore lite anna enn ei oppvisning i hul, inkjesigande litterær leik.








Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et