Idag er det 20 år siden Kim Il-sung døde. Den nordkoreanske statslederen var en av de virkelig store sosialistiske lederne i det 20. århundret. Den 33 år gamle Kim ble innsatt av Josef Stalin som leder for kommunistpartiet i det Sovjet-okkuperte Nord-Korea i 1945 og var dermed okkupasjonssonens fremste koreanskfødte leder. Høsten 1948 proklamerte han Den demokratiske folkerepublikken Korea og formaliserte dermed delingen av den koreanske halvøya, hvis sydlige halvdel hadde erklært seg som egen republikk sommeren 1948 under ledelse av Syngman Rhee etter å ha vært okkupert av USA i tre år.
Men Kim Il-sung ønsket å samle hele Korea under kommunistisk styre. I 1949 og 1950 ba han flere ganger om tillatelse til å gå til angrep på Sør-Korea. I utgangspunktet var Sovjetunionen og Kina skeptiske til en ny krig i Øst-Asia. De kinesiske kommunistene hadde først høsten 1949 klart å sikre seg kontrollen over fastlands-Kina, og USA hadde fortsatt en sterk tilstedeværelse i regionen. Til slutt ga de likevel klarsignal om et angrep, og den 25. juni 1950 angrep Nord-Korea Sør Korea. Sovjetunionen bidro kun indirekte til den nordkoreanske krigsinnsatsen, mens en NATO-styrke (som kom i stand takket være en taktisk bommert fra Sovjets side), dominert av USA bistod Sør-Korea. Krigen endte som kjent med et fortsatt delt Korea, og rivaliseringen mellom de to statene inntok en ny fase der "soft power" - økonomi og propaganda - spilte en viktigere rolle.
De første årene var Nord-Korea en ren satelittstat under sovjetisk hegemoni, men etter Stalins død, og særlig etter bruddet mellom Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina fant Kim Il-sung et handlingsrom i splittelsen som gav ham muligheten til å spille de to sosialistiske stormaktene ut mot hverandre.
Koreahalvøya ble åsted for en ideologisk kamp der den sosialistiske kommandoøkonomien i Nord viste seg å være en verdig konkurrent mot det mer markedsorienterte høyreautoritære systemet i Sør, i hvert fall til et stykke ut på 1970-tallet. Begge statene var diktaturer, men mens Kim Il-sungs totalitære regime lukket seg mer og mer inne og i tråd med "Den store leders" nasjonalkommunistiske Juche-ideologi perfeksjonerte sitt eget "demokrati", var det flere politiske kriser i Sør som omsider førte til at landet antok en demokratisk styreform.
Sovjetunionens og den sosialistiske leirs kollaps på slutten av 1980-tallet brakte Den demokratiske folkerepublikken inn i et økonomisk uføre som på 1990-tallet førte til en hungersnød som kostet 2-3 millioner mennesker livet. Selv om mye av ansvaret for denne hungersnøden hviler på Kim Il-sungs skuldre, var det likevel hans sønn og etterfølger Kim Jong-il, "Den kjære leder", som lot den eskalere til groteske dimensjoner.
Grotesk kan man også kalle den hysteriske "sorgen" folk i Pyongyangs gater utviste da Kim døde. Og grotesk må man også kunne kalle kommunistpartiets beslutning om å opprettholde Kims status som president selv etter hans død. Siden 1994 har Nord-Koreas formelle statsoverhode vært en død mann.
På 1970-tallet gjorde det nordkoreanske propagandamaskineriet en stor innsats for å spre "Den store leders" ideologiske budskap ut til verden. Mange av hans skrifter ble oversatt til vestlige språk, deriblant norsk. Og mange ble betatt. Flere på venstresiden, ikke bare fra NKP, men også SV, begynte å reise på pilgrimsferd til Kim Il-sungs sosialistiske paradis på 1970-tallet. Her ser vi et bilde av tidligere SV-formann Berit Ås sammen med Nord-Koreas "evige president".
Kommentarer
Legg inn en kommentar