Gå til hovedinnhold

Mer du din drufva ej kryster

Her i Würmstuggu foretrekker vi tegneserier som har fått noen år på baken. Idag tar vi en kikk på en av 1980-tallets mer interessante Batman-serier.

Batman: The Cult 1-4
av Jim Starlin og Berni Wrightson
DC Comics, 1988
180 sider


Dypt nede i Gotham Citys kloakksystem står det enorm fallos som tilbes av en gruppe menn som lever på utsiden av samfunnet. Der nede lever de og dyrker det maskuline fellesskap og foretrekker lukten av avføring fremfor A4-samfunnets og overflatens friske luft. Dette er kulten, eller sekten, tittelen viser til. Interessant nok ender første kapittel med en scene der helten opplever en epifani foran en erigert penis i byens endetarm, men uten å dvele for meget ved mulige symbolske tolkninger, går vi videre i vår omtale av Batman: The Cult.


Historien starter in medias res med en torturscene der det er selveste Batman som får gjennomgå. Vår helt går rundt forvirret, blodig og neddopet gjennom store deler av historien, for til slutt å ende opp som en badass fra 1980-tallets våpen-og muskelfilmer - tungt bevæpnet, kynisk og ikke så rent lite sadistisk, klar for å gjøre kål på skurken.


Jim Starlin og Berni Wrightson forsøker å si noe om politisk ekstremisme og, typisk nok for Starlin, særlig religiøst motivert sådan. Det er lett å se paralleller til Lenin og Pol Pot, såvel som kristen høyreradikalisme i antagonisten, en selvutnevnt Messias med revolusjonære ambisjoner, og hans sekt av hjemløse vigilanter. Samtidig finnes det en noe tvilsom politisk undertekst her. Trusselen mot det bestående kommer fra samfunnets bunnfall - de utstøtte og hjemløse - og, som seg hør og bør i superheltgenren, er det vold som må til for å stoppe denne trusselen. Og volden er så til de grader tilstedeværende her. Selv om det hviler en sober tone over hele serien, er mye av volden estetisert på samme måte som i actionfilmene fra samme periode.


The Cult har endel tangeringspunkter med Frank Millers The Dark Knight Returns både tematisk og fortellerteknisk, men den mangler mye av virtuositeten og originaliteten til sistnevnte. Mens Millers Batman er en opprører i kamp mot et dekadent samfunn ledet av korrupte politikere, er Starlins Batman mer velvillig innstilt til øvrigheten og den eksisterende samfunnsorden. Satiren i The Cult er også langt mindre giftig enn den i DKR. Ellers bør det nevnes at filmer som Death Wish og Dirty Harry er en underliggende referanse i begge seriene.


Berni Wrightson har begge bena godt plantet i horrortradisjonen, og er like mye en illustratør som historieforteller. Han makter å kombinere realisme med karikatur og all out action med talking heads og mer kontemplative øyeblikk, uten noen gang å miste historiefremdriften av øye. Bill Wrays farver er alt annet enn subtile. Her er det over the top hele veien, med blod og annen guffe i tallrike valører. Wray er ikke redd for å bruke hele paletten, men han bruker den med bevissthet og finnesse.


Alt i alt en ganske bra actionserie fra to av amerikanske tegneseriers grand old men.






Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av