Mer du din drufva ej kryster

Her i Würmstuggu foretrekker vi tegneserier som har fått noen år på baken. Idag tar vi en kikk på en av 1980-tallets mer interessante Batman-serier.

Batman: The Cult 1-4

av Jim Starlin og Berni Wrightson

DC Comics, 1988

180 sider

Dypt nede i Gotham Citys kloakksystem står det enorm fallos som tilbes av en gruppe menn som lever på utsiden av samfunnet. Der nede lever de og dyrker det maskuline fellesskap og foretrekker lukten av avføring fremfor A4-samfunnets og overflatens friske luft. Dette er kulten, eller sekten, tittelen viser til. Interessant nok ender første kapittel med en scene der helten opplever en epifani foran en erigert penis i byens endetarm, men uten å dvele for meget ved mulige symbolske tolkninger, går vi videre i vår omtale av Batman: The Cult.

Historien starter in medias res med en torturscene der det er selveste Batman som får gjennomgå. Vår helt går rundt forvirret, blodig og neddopet gjennom store deler av historien, for til slutt å ende opp som en badass fra 1980-tallets våpen-og muskelfilmer - tungt bevæpnet, kynisk og ikke så rent lite sadistisk, klar for å gjøre kål på skurken.

Jim Starlin og Berni Wrightson forsøker å si noe om politisk ekstremisme og, typisk nok for Starlin, særlig religiøst motivert sådan. Det er lett å se paralleller til Lenin og Pol Pot, såvel som kristen høyreradikalisme i antagonisten, en selvutnevnt Messias med revolusjonære ambisjoner, og hans sekt av hjemløse vigilanter. Samtidig finnes det en noe tvilsom politisk undertekst her. Trusselen mot det bestående kommer fra samfunnets bunnfall - de utstøtte og hjemløse - og, som seg hør og bør i superheltgenren, er det vold som må til for å stoppe denne trusselen. Og volden er så til de grader tilstedeværende her. Selv om det hviler en sober tone over hele serien, er mye av volden estetisert på samme måte som i actionfilmene fra samme periode.

The Cult har endel tangeringspunkter med Frank Millers The Dark Knight Returns både tematisk og fortellerteknisk, men den mangler mye av virtuositeten og originaliteten til sistnevnte. Mens Millers Batman er en opprører i kamp mot et dekadent samfunn ledet av korrupte politikere, er Starlins Batman mer velvillig innstilt til øvrigheten og den eksisterende samfunnsorden. Satiren i The Cult er også langt mindre giftig enn den i DKR. Ellers bør det nevnes at filmer som Death Wish og Dirty Harry er en underliggende referanse i begge seriene.

Berni Wrightson har begge bena godt plantet i horrortradisjonen, og er like mye en illustratør som historieforteller. Han makter å kombinere realisme med karikatur og all out action med talking heads og mer kontemplative øyeblikk, uten noen gang å miste historiefremdriften av øye. Bill Wrays farver er alt annet enn subtile. Her er det over the top hele veien, med blod og annen guffe i tallrike valører. Wray er ikke redd for å bruke hele paletten, men han bruker den med bevissthet og finnesse.

Alt i alt en ganske bra actionserie fra to av amerikanske tegneseriers grand old men.