Gå til hovedinnhold

Doch schau ihm nicht beim Ficken ins Gesicht

Noko gamalt, noko nytt, noko lånt, noko raudt.

Hva må gjøres?: Brennende spørsmål i vår bevegelse 
av Vladimir Iljitsj Lenin 
(norsk utg. Ny dag, 1970. Oppr. utg. 1902)



Hva må gjøres? er ein av nøkkeltekstane for dei som vil forstå det 20. århundret. Boka vart utgiven i 1902 og spelte ei rolle for den sosialistiske verdsrørsla som kan samanliknast med rolla Adolf Hitlers Mein Kampf spelte for nasjonalsosialismen. 

Boka er Lenins oppgjer med dei kjetterske tendensane innanfor den russiske marxistrørsla. Boka startar med litt drittslenging til dei i Det russiske sosialdemokratiske arbeidarpartiet som ikkje har forstått Marx rett, i fyrste rekkje "økonomistane", tilhengjarane av Eduard Bernsteins teoriar. Desse så for seg at at arbeidarklassen gradvis ville oppnå klassemedvit og sidan gradvis vinne den politiske makta gjennom fagorganisasjonsarbeid og økonomiske reformar, noko som på sikt ville resultere i eit sosialistisk samfunn. "Økonomistane" ville ha eit breitt masseparti med demokratisk organisasjonsform. 

Dette ville aldri føre nokon veg, meinte Lenin. Han ser heller for seg eit lite, men disiplinert parti av yrkesrevolusjonære med ein organisasjonsform han kallar demokratisk sentralisme. I teorien innebèr dette at dei politiske avgjerslene skal treffast gjennom intern debatt og demokratiske avstemmingar i partiet, men at når partiet har gjort eit vedtak, skal dette fylgjast av alle partimedlemma utan vidare rom for debatt, og uavhengig av kva kvart einskild medlem måtte meine personleg. Felles front og intern jerndisiplin var naudsynt for at ein skulle klare å få i stand ein revolusjon. Som kjent mista den demokratiske sentralismen fort det demokratiske elementet og vart i praksis rein sentralisme.

Lenin skriv godt. Polemikken hans er giftig og språket er fengande. Om ein har noko kjennskap til skriftene til Marx, legg ein fort merke til at Lenins prosa er mykje smoothare og to the point enn Marx' lange til dels ugjennomtrengelege setningar. Omsetjinga til Ivar Digernes er det ingenting å seie på.

Partimodellen som vert teikna opp i Hva må gjøres? viste seg å vere effektiv og ha stor sprengkraft. Her har vi å gjere med årsaka til splittinga av det russiske sosialdemokratiet i ein bolsjevikisk og ein mensjevikisk fraksjon i 1903, og den demokratiske sentralismen vart styreformen i Russland etter Oktoberrevolusjonen og alle dei sosialistiske eittpartistatane som oppstod rundt om i verda i etterkrigstida.


Grimjack: Killer Instinct 
av John Ostrander og Tim Truman 
(IDW, 2005, samla utg. 2007)


På 1980-talet var forlaget First Comics eit av dei fremste amerikanske teikneserieforlaga i divisjonen under Marvel og DC. Dei ga ut ei rekkje av dei mest kritikerroste teikneseriane fra tiåret, som Howard Chaykins American Flagg, Mike Baron og Steve RudeNexus og Mike Grells Jon Sable, Freelance. First fokuserte på dei tradisjonelle sjangrane innan den kommersielle teikneserietradisjonen - science fiction, superhelter, action, men tillét samstundes ein stor grad av kunstnerisk fridom, noko som ga serieskaparane ein moglegheit til å lage personlege og idiosynkratiske seriar som likevel stod med begge beina solid planta i mainstreamen.

Grimjack starta som ein tilleggsserie i heftet Starslayer i 1983, og vart utgitt som eige hefte frå 1984 til 1991, då First gjekk konkurs. Serien vart skriven av John Ostrander og teikna av Tim Truman i byrjinga, før andre teiknarar tok over. Eg skal ikkje skryte på meg nokon ekspertise på Grimjack - eg har berre lese einskilde av dei tidlege nummera - men eg har likt det eg har lese, og da eg kom over miniserien "Killer Instinct" fra 2005 på Comixology til ein samla pris av kroner 42, kunne eg ikkje finne nokon grunn til å late vere å slå til. 

Killer Instinct er ein prequel som fortel bakgrunnshistoria til Grimjack og set opp premisset for den originale serien. Eg skal ikkje gå for detaljert inn på sjølve historia her, anna enn å nemne at ho handlar om korleis Grimjack endar opp som privatetterforsker og "gun for hire". 

Vel så viktig som karakterane er settinga. Cynosure er ein by som eksisterer i krosspunktet mellom ein mengd ulike dimensjonar. Her lever menneske side om side med vampyrar, menneskelege øgler, og alle slags skapningar ein kan tenkje seg. Magi spelar ein like viktig rolle som fururistisk teknologi, og dei fysiske lovane kan endre seg frå ei gate til den neste. Me har med andre ord å gjere med ei setting som gjer endelause moglegheiter for historiar av alle slag med element frå alle slags sjangrar. 

Killer Instinct er bygd opp som ei hardkokt kriminalforteljing, med korrupte politikarar, farlige kvinner og svikefulle vener og ein helt med ei brokete fortid og eit dysfunksjonelt kjensleliv. Plottet er særs godt konstruert, og handlinga er perfekt porsjonert ut over dei seks episodane. Personteikningane er truverdige, og gjennom den indre monologen til hovudpersonen vert det pensla fram eit nyansert bilete av ein på ingen måte perfekt, men til sjuande og sist rettskaffen antihelt med både sterke og svake sider.

Som teiknar høyrer Tim Truman til Joe Kubert-skulen (i både tydingar. Han er uteksaminert ved The Joe Kubert School), med ein noko "rå" strek og flittig bruk av skraveringar. Sjølv om han med åra har lagt seg til ein meir illustrativ stil, er det framleis fyrst og fremst historieforteljing han driv med. Den visuelle narrasjonen er tindrande klår, og ein ting som slår lesaren, er kor lett det er å fylgje med.

Alt i alt ein framifrå inngangsport til Grimjacks spanande univers. Check it out!





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et