Et søtlig vindkast slår mot meg. Jeg går
i blinde gjennom mørke korridorer.
Langt borte hører jeg et ur som slår.
I hodet kverner tomme metaforer
og ord som kun er ord. En veldig natt
har lagt seg over sanseapparatet
og over hjertet. Nummen, blind, forlatt
av evnen til å bruke adekvate
begreper, gransker jeg ditt språk, ditt blikk.
Jeg leser dine kjærtegn som en tekst
forfattet av en søvnløs misantrop
som ikke kjenner drømmens grammatikk.
I tidens muld er også jeg en vekst
som synker i historiens sorte grop.
Kommentarer
Legg inn en kommentar