En giftig vind fra skogen drar meg mot
en død, men praktfull marmorby ved havet.
Nå er det hit man drar for å begrave
og ære sine døde. Jeg gjør bot.
Og blemmer, gnagsår tærer i min fot
som om jeg var en hjemvendt, gylden slave
med herdet hud og blek, innskrumpet mave
og tanker i et evig blodrødt rot.
Så reiser de seg sakte mens de ser
på stener hevet opp av rustent vann.
Jeg ligger her på mine knær og ber
om bris fra fjerne strenders hvite sand.
Fra avgrunnen jeg aner langt der fremme,
kan jeg fornemme rop. Snart er jeg hjemme.
Illustrasjon: Giovanni di Paolo
Kommentarer
Legg inn en kommentar