Mellom Kreml og Kiev - prolog

 

«Mellom Kreml og Kiev» er en artikkelserie av foreløbig uviss lengde, ført i pennen av Fjodor Larsson. Dette er en prolog.

Russlands forhold til Ukraina etter 1990 – et geopolitisk såpedrama som får deg til å lure på om manusforfatterne ble betalt for hver eneste mørke vending. Det er en fortelling full av stormannsgalskap forkledd som ambisjoner, emosjonelle «familiebånd» som mer minner om Stockholm-syndrom, og historiske traumer som aldri får lov til å gro. Det hele er så tragisk komplisert at det nesten føles parodisk – og selvsagt med Vest-Europa i en slags klønete birolle som både moraliserer og glemmer sin egen agenda.

1991 var året alt begynte å falle fra hverandre – Sovjetunionen kollapset, Ukraina erklærte seg selvstendig, og Russland? Vel, de sto igjen som en slags forsmådd eks som nekter å akseptere at forholdet er over. For Russland var Ukraina aldri bare «en nabo». Nei da, Ukraina var sjelen deres, hjertet deres – eller i det minste en strategisk buffer som gjorde at de kunne sove bedre om natten. Og hvem er det som egentlig har skylda for denne katastrofen? Jo, alle. Russland for sin imperialistiske nostalgi, Ukraina for sitt forsøk på å rømme, og Vest-Europa for sitt uforutsigbare «støttespill» som noen ganger minner mer om en dårlig samvittighet enn reell solidaritet.

Og så kom Majdan, selvfølgelig – 2004, oransjerevolusjonen, hvor Ukraina prøvde å kaste skyggen av Moskva. Vest-Europa sto der og klappet taktfast i bakgrunnen, som om de hadde orkestrert en slags Eurovision-utgave av geopolitikk. Problemet? Når man spiller moralens vokter i andres hus, må man gjerne rydde opp i sitt eget først. Eller som en vennlig ukrainsk journalist på Maidan sa til meg: «De støttet oss med ord, men vi fikk regningen.»

Så kommer vi til Euromajdan og Krim i 2014, hvor Putin bestemte seg for å dra det klassiske «det var jo egentlig vårt hele tiden»-kortet. Vestens respons? Sanksjoner – den typen tiltak som får deg til å undre om de virkelig trodde Putin ville sette seg ned og si: «Jaja, dere har rett, jeg angrer.» I realiteten bare sementerte dette den nye kalde krigen, med Vest-Europa som en slags tilskuer som heiet fra tribunen, men aldri helt våget å gå på banen.

Og når vi når 2022, med delvis invasjon, får hele narrativet en slags mørk crescendo. Kiev står imot, Kherson er fanget i en skjærsild, og sirenene kaster lange skygger over livet til vanlige folk som aldri ba om dette dramaet. Vest-Europa? De sender våpen og humanitær hjelp, men også nok diplomatisk nøling til at det er vanskelig å avgjøre om de faktisk bryr seg eller bare prøver å spille helgener i sitt eget PR-show.

Til syvende og sist er dette mer enn bare geopolitikk – det er et studie i hvordan stormakter kludrer det til for både seg selv og alle andre. Og Vest-Europa? Vel, la oss si det slik: Når historien en dag skal skrives, vil deres rolle sannsynligvis beskrives som den klossete medhjelperen som, med de beste intensjoner, bare gjorde ting verre. En slags komisk figur i en tragedie hvor ingen ler.

Men la oss ikke stoppe der, for dette dramaet er langt fra over. Som enhver dårlig såpeserie som nekter å avslutte i tide, fortsetter Russlands og Ukrainas historie å kaste nye karakterer og intriger inn i miksen, ofte uten noen logisk oppbygging. Ta for eksempel Øst-Ukraina, hvor en hel region ble redusert til en slagmark for ideologier og maktspill. Separatistene i Donetsk og Luhansk, hjulpet av Moskva med en blanding av våpen, propaganda og det som kan beskrives som «vennskapstjenester», skapte et nytt kapittel i en historie som allerede var kompleks nok til å gi historikere migrene i flere tiår fremover.

Og Vest-Europa? De sendte en delegasjon eller to, snakket om behovet for dialog, og holdt enda flere taler om demokratiske verdier – alt mens de importerte russisk gass som om ingenting hadde skjedd. Man kan nesten se for seg hvordan de satt der rundt konferansebordene sine, nøye med å holde de moralske pekefingrene hevet, mens de mumlet noe om energisikkerhet og håpet at ingen skulle legge merke til den underliggende dobbeltmoralen.

Men så, som i enhver ordentlig såpeserie, kom et øyeblikk hvor dramaet nådde sitt foreløpige klimaks: delvis invasjon i 2022. Det var som om Putin bestemte seg for å gå «all in» i dette maktspillet – en slags geopolitisk versjon av et sjakktrekk som både er briljant og suicidalt på samme tid. For Ukraina betydde det en kamp for overlevelse. For Russland betydde det internasjonal fordømmelse, økonomisk isolasjon, og en enda dypere avgrunn mellom regimet og folket. Og Vest-Europa? De oppgraderte våpenforsendelsene, jada, men hele opptrinnet føltes fremdeles som om de var statister i et drama der de gjerne ville være hovedrolleinnhavere – uten å forstå manus.

Det som gjør dette hele så mørkt ironisk, er at ingen i dette spillet synes å ha noen realistisk plan for hva sluttspillet faktisk ser ut som. Ukraina kjemper heroisk, men hva er slutten på denne veien? En krig som varer i årevis? En splittet nasjon? Russland, på sin side, ser ut til å være fanget i en historisk loop der de stadig gjentar de samme feilene – imperiedrømmer som imploderer og en intern stagnasjon som dekkes til med patriotisk retorikk. Og Vest-Europa? Vel, de vil helst være med på å redde dagen, men helst uten å ofre altfor mye av sin egen komfort. De balanserer på en knivsegg mellom moralsk indignasjon og økonomiske realiteter, mens de håper på en magisk løsning som skal dukke opp av ingenting.

Fjodor Larsson