Gå til hovedinnhold

Nytt og gammelt fra Amerika og Italia

 


Selv om det neppe er mange som interesserer seg for hva slags tegneserier jeg har lest i det siste, og trolig i enda mindre grad hva jeg synes om dem, velger jeg likevel her å presentere et utvalg slike publikasjoner som har kommet min vei og dermed blitt gjenstand for mitt granskende blikk den siste tiden. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.


La oss begynne med Optical Nerve av Adrian Tomine, eller nærmere bestemt nr. 9 til 11 av dette heftet som i flere år er blitt regnet som en av de beste faste tegneserieutgivelsene i De forente stater. Disse tre nummerne inneholder en lang historie om et japansk-amerikansk kjærestepar som avslutter sitt samliv på en måte som ikke akkurat kan kalles spektakulær, men som likevel er tilstrekkelig uvanlig til å danne et adekvat utgangspunkt for en interessant historie om kjærlighet, seksualitet og rase i det liberale Vesten, eller kanskje aller mest den moderne mannens utilstrekkelighet i selvfrigjøringens tidsalder. Tomine tegner i en stil som ligger midtveis mellom Daniel Clowes og Jaime Hernandez, men uten virtuositeten som kjennetegner disse referansepunktene. Men Tomine forteller veldig godt. Det gjelder ikke minst de valg han gjør når det gjelder å bestemme hva han inkluderer, og hva han utelater i sitt visuelle univers. Dermed manipulerer han leseren effektivt med stor presisjon i et narrativ som utforsker den mannlige psyken på en engasjerende måte. Serien ble utgitt i hefteform fra 2004 til 2007, men det skulle ikke overraske meg om det er blitt utgitt en samlet utgave etter den tid.



En annen tegneserie jeg har lest er The Eternals av Jack Kirby. I denne serien fra 1976/77 bruker Kirby et motiv som preget mye av hans arbeid siden midten av 1960-tallet - mytologien som science fiction. De fleste kjenner formodentlig hans serier om Thor og de norrøne gudene, de mektige og gåtefulle Inhumans, og ikke minst de kosmiske gudene i The New Gods. Det er den samme tematikken han utforsker i The Eternals. Hovedpremisset, som henter mye fra Erich von Dänikens idéer, er at guder fra verdensrommet en gang i urtiden aksellererte evolusjonen i mennskeheten og skapte tre ulike raser: en udødelig rase med mektige fysiske evner og høyverdige idealer, en demonlignende rase med agg for sin skaper og ønske om dominans på jorden, og til sist vanlige mennesker. Med dette utgangspunktet forteller Kirby historier som kombinerer superheltgenrens maktfantasier med science fiction og religiøse myter og ideer. I stedet for å konsentrere seg om et avgrenset panteon, gir Kirby seg i kast med en science fiction-mytologi som henter ideer både fra såvel gresk, russisk og inka-mytologi som bibelsk domsteologi og psevdovidenskapelig populærkuktur. Resultatet er glimrende, i hvert fall for oss som setter pris slikt som dette. Dette handler selvfølgelig mye om den visuelle utførelsen, som i dette tilfellet ble gjort i samarbeid med Kirbys beste tusjer, Mike Royer. Spør De meg, nådde Kirby sitt høydepunkt som tegner på 1970-tallet, med alt hva det innebærer av abstraksjon, kraft, og design. En annen ting som gjør The Eternals og Kirbys 70-tallsserier så lesverdige, er at vi slipper å lese det slitsomme ordgyteriet til Stan Lee, som skrev dialogen til seriene hans fra 1960-tallet. Serien er herved anbefalt, i alle fall om du liker sen Kirby i det kosmiske hjørnet.



Jeg har også lest de tre første nummerne av EC Comics’ krigsserie Frontline Combat. Harvey Kurtzman står for manus og skisser, og med seg på laget har han Jack Davis, Wallace Wood, John Severin og Russ Heath. Dette heftet ble utgitt midt under Korea-krigen, og det er også denne krigen som er best representert her. I tillegg får vi historier fra begge verdenskrigene, en om slaget ved Gettysburg, og en krigsfilosofisk meditasjon over den tiltagende mekaniseringen av væpnede konflikter. Kurtzmans krigsfortellinger er mørke og brutale, og handler ikke om helter og patriotisme, men om ulykksalige menneskeskjebner i umulige situasjoner. Og alle er lesverdige, for historiene inneholder adskillig mer realisme, dybde og emosjonell kraft enn de aller fleste krigsserier fra det kommersielle tegneseriesegmentet. Seriene skiller seg en god del fra ECs mer kjente skrekk-, science fiction- og krimserier ved at de inneholder mye mindre eksposisjon og unødvendige beskrivelser av det bildene forteller, samt at de stort sett benytter seg av en fleksibel ni bilders sidemal. Dette, kombinert med det faktum at tekstingen er utført for hånd, gjør at disse seriene får et mer helhetlig og estetisk tiltalende uttrykk enn de andre EC-seriene. Har De ikke lest Fronline Combat før, bes De gjøre det snarest. Det er ikke umulig at jeg kommer til å anmelde flere hefter i denne serien etter hvert.



Til sist tar vi med crossoveren mellom Batman og Dylan Dog som kom ut på engelsk i fjor. Dette er en tredelers miniserie der amerikanske DC Comics’ superheltunivers krysses med verdenen til italienske Sergio Bonelli Editores populære skrekkhelt. Tegningene til Gigi Cavenago og Werther Dell’edera kstremt gode, og farveleggingen er ypperlig. Det er noe tematisk overlapp mellom de to to heltenes respektive verdener. Sånn sett skulle det være mulig å lage en plausibel historie. Og hovedintrigen her er grei nok den, men den er fryktelig overlesset, for både Bonelli og DC vil vise frem mest mulig av sine respektive serieuniverser. Derfor møter vi veldig mange figurer som kunne vært sløyfet, og sant og si synes jeg det er vanskelig å la meg begeistre av historier der samtlige karakterer gjør nogenlunde det samme de har gjort som hundrevis av ganger død. Én helt og én sidekick er alt man trenger. Blir det mer enn det, går det ut over underholdningsverdien. Kontinuerlige gjesteopptredener fra faste bifigurer gjør historiene repetitive, noe som igjen fører til at de oppleves å mangle substans. I dette tilfellet kommer nok smitten først og fremst fra DC. I løpet av de ca. 200 sidene møter vi, foruten Jokeren, Catwoman, Killer Croc, John Constantine, Etrigan, politimester Gordon, Bane, Man-Bat, Mr. Freeze, Riddler, Scarecrow og Two-Face, Harley Queen samt flere andre som jeg ikke husker akkurat nå. Det blir produktplassering som kommer i veien for plottet, slik at historien føles uvesentlig. Likevel har historien store kunstneriske kvaliteter, for tegningene er som sagt utsøkte. Manuskriptet til Roberto Recchioni har akkurat passende mengde tekst, noe som helt sikkert skyldes at forfatteren vanligvis skriver for Bonelli. Amerikanske superheltserier er som regel mye mer ordrike, noe som setter ned lesetempoet og kan gjøre dem kjedelige å lese. Som fortelling flyter Batman/Dylan Dog med god fart. Det er bare det at det er så mye forstyrrende rask som flyter med den. Og så må det jo nevnes at kontrastene mellom de hovedpersonene skaper en del morsome episoder og konversasjoner. Men alt i alt anbefales denne for tegningene, ikke historien.



Mer får De ikke fra Würmstuggu idag, men det er nok ikke mange dagene til De atter kan lese et tekststykke på denne «webloggen» som på folkemunne kalles «Katekismus for det oplyste Borgerskab».


Optic Nerve nr. 9-11

Adrian Tomine

Drawn & Quarterly, 2004-2007


The Eternals nr. 1-19

Jack Kirby

Marvel Comics 1976-1977


Frontline Combat nr. 1-3

Harvey Kurtzman med diverse

EC Comics, 1951


Batman/Dylan Dog

Roberto Recchioni, Gigi Cavenago og Werther Dell’edera

DC Comics/Sergio Bonnelli Editore, 2024


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...