Bokomtale: Hvite niggere

 

Hvite niggere

Ingvar Ambjørnsen

Cappelen, 1986

Ingvar Ambjørnsen er en forfatter som i tillegg til å ha høstet mye god kritikk også har klart å tilkjempe seg status som «folkekjær», selv om han ikke er noen «krimkonge». Personlig har min kjennskap til hans forfatterskap begrenset seg til noen Pelle og Proffen-bøker jeg leste i ungdommen, og kanskje en av disse Elling-bøkene, uten at jeg skal si det med altfor stor sikkerhet. Men nå har jeg lest romanen Hvite niggere, Ambjørnesens store frikerroman fra 1986. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Romanen er delt inn i tre «bøker». I den første foregår handlingen i Oslo, der hovedpersonen Erling Haefs kommer hjem til Oslo etter et lengre opphold i Spania. Her blir vi kjent med hovedpersonen som, i tillegg til å ha et slags virke som forfatter, lever av almisser fra skattebetalerne og ellers bruker tiden sin på å proppe i seg rusmidler, først og fremst alkohol og hasj. Vennen Charly er en arbeidssky poet som også har en forkjærlighet for rusmidler. Deres venninne Rita er den siste sentrale figuren i romanen. I bokens første del livnærer hun seg som hore mens hun venter på å dø av kreft. Hennes foretrukne rusmiddel i livets siste fase er heroin. I denne delen av boken er tonen ganske mørk, selv om det er mye humor i omstendighetene disse giddalause, selvoppnevnte outsiderne i et av verdens mest velstående, stabile og harmoniske land ender opp i.

I del to går handlingen tilbake i tid. Her møter vi trekløveret under oppveksten i småbyen Lillevik, formodentlig et fiksjonalisert Larvik, Ambjørnsens egen hjemby. Tonen er mye lettere, og humoren mye mindre besk i denne delen, og lesningen er langt mer fornøyelig enn i del én. Her blir det klart at Ambjørnsen ikke har noen dypere hensikt med boken enn å fortelle en noen temmelig ville historier om mennesker som sjelden blir mer enn karikaturer. Hovedpersonen er den som får mest kjøtt på bena, (naturlig nok i og med at romanen er skrevet i førsteperson), men ikke mer enn at han er en litt kødden gutt som er god på bunnen. Dessuten er han en lesehest med sans for tung litteratur og etter hvert egne litterære ambisjoner. Men først og fremst handler det altså om de elleville opplevelsene til Erling, Charly og Rita på 60- og 70-tallet. Og ikke bare er historiene ville og fornøyelige, de blir også fortalt med oppfinnsomhet og variasjon. Jeg humret meg gjennom mye av dette, ingen tvil om det. 

I del tre tar Erling turen til Vestlandet, der han prøver seg på gartnerskole og får en seksuell oppvåkning, noe som ikke bare bringer med seg ekstase og hjertesorg, men også gonorre og det som verre er, alt sammen ledsaget av et jevnt høyt rusinntak og utskeiselser i alle mulige retninger. Når Erling etter hvert inntar Vestlandets hovedstad Bergen, begynte jeg å gå litt lei. Det blir litt for mye av det gode, særlig etter at Erling flytter inn i en råtten kåk full av søppel og uteliggere. Mot slutten av boken går turen til Oslo, der flere merkelige hendelser skildres med språk som blir stadig mer slitsomt med alle sine «morsomme» oversdrivelser og «farverike» sjargong. (Det presumptivt muntlige språket Ambjørnsen bruker egner seg kanskje godt når han skriver om folk på Østlandet, men når han legger ugrammatiske hunkjønnsformer i munnen på bergensere, føles det veldig lite autentisk.)

Joda, boken er underholdende nok, og den viser en forfatter som vet hvordan man forteller en god historie. Ja, tidvis er romanen glitrende fortalt. Problemet er bare at det blir for mye av det gode. Da blir det vanskelig for leseren å identifisere seg med karakterene. og alle de drøye episodene på rekke og rad mister sin kraft. Boken savner nerve og en rød tråd. Og avslutningen er så brå og antiklimaktisk at jeg trodde mitt velbrukte eksemplar manglet noen sider. Jeg måtte oppsøke mitt lokale bibliotek og ta en kikk på det eksemplaret de av en eller annen grunn hadde gjemt bort i magasinet, for å forsikre meg om at jeg faktisk hadde lest hele romanen. Men jeg leser gjerne Ambjørnsen igjen, for er det noe han kan, er det å fortelle en god historie.