Bokomtale: Omgivelser

 

Omgivelser

Kjell Askildsen

Ashehoug, 1969

Jeg vil si jeg er godt kjent med Kjell Askildsens forfatterskap og har til og med anmeldt et par av novellesamlingene hans. Han er langt fra min favorittforfatter, men jeg finner prosaen hans behagelig å lese, og jeg synes fortellingene hans er interessante nok. Nå har jeg lest en roman av denne «novellekunstens mester». Eller roman og roman - med sine 65 sider er Omgivelser i høyden en kortroman, spør De meg. Kanskje en lang novelle. Handlingen utspiller seg over noen sommerdager på en liten øy ute i havgapet. Den er bebodd av en fyrvokter, hans hustru og deres 20 år gamle datter. Det er juli, og familien leier ut en hytte til en forfatter som søker ensomheten for å skrive. Mellom disse fire personene utvikler det seg et komplekst drama der erotikk og trusler om vold utgjør kjernen. Hver enkelt rollefigur står nemlig i en eller annen erotisk eller antagonistisk relasjon til de andre.

Dette firkantdramaet får en høynet intensitet i og med at hele handlingen foregår i det som i praksis er et panoptikon. Fra fyrtårnet kan det meste som foregår på den lille øya observeres, og den minimale begyggelsen er så tett at det er ekstremt lett å ha oversikten over alt som skjer. Denne bevisstheten om alltid å bli observert får karakterene til alltid å overveie handlingene sine grundig. Gjør man én feil, blir man avslørt. Dette skaper en intrige som er interessant et godt stykke på veien, men dessverre blir hengende i løse luften til slutt. Askildsen er formodentlig mer opptatt av å uforske den menneskelige psyke og viljens frihet, enn å lage en  dramaturgisk tilfredsstillende intrige. Boken krever mye oppmerksomhet av leseren. Det er ikke lett å få med seg alt om man ikke følger med. Dette skyldes ikke bare handlingens struktur, men også de hyppig skiftende perspektivene. Historien blir fortalt fra alle de fire personenes synsvinkel, og overgangen fra en annen er ofte så brå at man ikke alltid får det med seg. I tillegg veksler Askildsen mellom tredjeperson og førsteperson. Tre av figurene har også veldig like navn. Datteren heter Marion, moren heter Maria, og fyrvokteren, som i mindre grad benevnes ved navn, heter Mardon. Fjerdemann, forfatteren og kvinnemagneten Albert Krafft er den forstyrrende kaoskraften som kommer utenfra og rokker ved den etablerte familiedynamikken. Det hele virker også ganske kaotisk de første sidene, før man forstår opplegget og kommer inn i rytmen i boken. 

Fortellerteknikken, kombinert med den temmelig kompliserte handlingen, skaper en intens leseropplevelse, utmattende, kan man kanskje si, for jeg trengte i hvert fall noen pauser under lesningen, selv om boken er tynn som en flis. Dessverre får ikke historien noen ordentlig avslutning. Spør du meg, er det et minus, selv om det noen ganger kan forsvares i noveller. Uansett er jeg ikke mer enn måtelig tilfredsstilt som leser. Teknisk sett er boken interessant, men mest som et litterært eksperiment. Jeg mistenker at Omgivelser kommer til å forsvinne ganske hurtig fra min bevissthet. Les heller en av Askildsens novellesamlinger, for eksempel Vennskapets pris.