Michel Houellebecq
Holde seg i live
Cappelen Damm, 2023
Michel Houellebecq er en forfatter jeg leser med stor interesse, og som sjelden skuffer med sine romaner om Frankrike og Europas dekadanse i den postindustrielle tidsalder. Nå har jeg lest Holde seg i live, en samling tekster skrevet på 1990-tallet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.
Tekstene i samlingen handler om ymse temaer, blant annet lidelsens og forurettelsens betydning for poesien, pornofilm (en genre Houellebecq selv har erfaring fra) og erotiske chatkanaler, samtidsarkitektur, markedsliberalismens gjennomgripende makt over samfunn og mellommenneskelige forhold i Vesten, om pensjonister i Syden, feminisme og kloningsteknologi, om livsvilkår i kosmos, romandebutanter, Honoré de Balzac og Jacques Prevert (som «er en dust»). Det er lett å gjenkjenne gjennomgangstemaer i Houellebecqs forfatterskap, hans karakteristiske humor likeså, men tekstene er ofte så knappe at de ikke etterlater noe varig inntrykk. Han går litt mer i dybden i den Schopenhauer-inspirerte poetikken som har gitt navn til samlingen, og teksten «Tilnærminger til forvirringen» inneholder noen innsikter vedrørende strømlinjeformingen av materielle, sosiale og seksuelle transaksjoner i det moderne samfunnet, som i alle fall jeg fant interressante. Men ingen av disse tekstene gjør denne samlingen til noe mer enn en parentes i Houellebecqs ellers formidable forfatterskap.
Asle Toje har skrevet forordet, der han plasserer Houellebecq i en samfunnskritisk litterær tradisjon som vi i Norden gjerne forbinder med Georg Brandes og «det moderne gjennombruddet», mens etterordet er skrevet av Jonas Bals, som synes å ha som som hovedmål å fremheve sin egen moral vis a vis Houellebecq og alskens farer som truer Vestens moral og, i forlengelse av dette, demokratiske tradisjoner. (I denne sammenheng namedroppes bl.a. Jordan Peterson, Donald Trump, Aleksandr Dugin og Vladimir Putin. Gjesp.) Dette er en fin oppvisning i dydsposering, der Bals kaster om seg med begreper som «fascisme» og «høyreekstremisme» i øst og vest, men teksten vitner ikke om noen dypere innsikt i Houellebecqs litterære prosjekt, og Bals viser heller ikke noen særlig forståelse for utfordringene det postindustrielle Vesten står overfor.
Har du ikke lest Houellebecq før, anbefaler jeg heller romanene hans, og om du har lyst til å prøve deg på hans essayistikk, og samtidig har interesse for skrekklitteratur, vil jeg foreslå at du gir H.P. Lovecraft: Against the World, Against Life et forsøk. (Den er anmeldt ikke bare en, men to ganger her på Würmstuggu.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar