Her er en kjapp gjennomgang av lesestoff jeg har kommet meg gjennom den siste uken. Dette vil muligens ikke interessere særlig mange lesere, ja det er mulig at en ganske stor andel av leserne blir provosert, men de får heller hoppe over akkurat dette innlegget og heller finne noe annet å lese. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
Solaris er en science fiction-roman fra 1961 av den polske forfatteren Stanisław Lem (1921-2006). Hovedpersonen er psykologen Kris Kelvin som er stasjonert på en romstasjon på planeten Solaris, der et verdensvidt osean av bemerkelserdige kjemiske forbindelser synes å ha egenskapene til et levende individ, med tankeprosesser og målrettet handlingsmønster. Det griper også inn i livene til romatasjonens mannskap ved at det skaper fysiske etterligninger av personer som lever i tankene deres. Prøver oseanet å kommunisere med mennene, eller bare innhenter det informasjon? Eller prøver det kanskje å kontrollere dem? Er det overhodet mulig å kommunisere med et så fremmedartet vesen?
Spørsmålene er mange i denne litt langdryge, men likevel engasjerende romanen om begrensninger i erkjennelse og kommunikasjon, vitenskapens tilsynelatende unytte, etiske grenser i møte med det ukjente - og ikke minst kjærligheten. Jeg har tidligere sett Andrej Tarkovskijs og Steven Soderberghs filmadapsjoner, men det er så lenge siden at utover at jeg erindrer at jeg likte Tarkoviskijs film (som forresten ligger ute gratis på Youtube), husker jeg ikke mye av handlingen. Vel nå har jeg lest boken, og jeg ble sånn måtelig imponert. Boken utforsker interessante temaer inneholder en god del interessant stoff om vitenskapshistorien til solaristikken, det vitenskapeligestudiet av planeten (som igjen kan leses som et spark til både naturvitenskapen, filosofien, teologien og den videnskapelige marxismen) og selve beskrivelsene av Solaris’ osean er både vakre og skremmende. Men handlingen blir for stillestående. Det er lenge siden jeg har lest en roman der hovedpersonen tilbringer så mye tid i sengen som her. Men les den gjerne om du er nysgjerrig på polsk science fiction. Jeg er nok ikke den eneste som ikke er særlig kjent med SF utenfor den engelske språkområdet. Boken er oversatt til norsk av Julia Wiedlocha.
Jeg har også, under en av mine ekskursjoner til mitt kommunale bibliotek, rasket med meg en bok fra lyrikkavdelingen. Om Tolv bøker av Jørn H. Sværen er ment som lyrikk, eller om det er et typografisk prosjekt utført av en kunstner som «egentlig» driver med noe annet, er mer vanskelig å si. Det er også vanskelig å si noe om inholdet her, for det er nærliggende å anta at det er den fysiske boken som utgjør selve verket, og at det litterære innholdet er underordnet, eller endog irrelevant for utgivelsens verdi.
Boken som fysisk objekt inneholder i underkant av 100 sider, men som litterært verk, om man tar bort kolofon, tittelblad, blanke sider og slikt, består den av ca. 35 sider (for det er bare tekst på annenhver side) med fra ett til seks ord pr. side (om man ser bort fra de tre sidene med bare én bokstav, henholdsvis H, T og E. Man kan altså få plass til all tekst i boken på godt under én side. Boken er trykt på120 g Munken Pure Rough, et ganske tykt papir, og skrifttypen er Sabon Next. Omslaget er gult. Jeg vet ingenting om bakgrunnen for denne boken, men jeg ser at forfatteren har skrevet en haug med bøker siden debuten 2007. Veiledende pris: 249 kroner.
La oss til slutt vende oss mot Amerika, land of the free, home of the brave, landet som det siste tiåret har markert seg som verdens viktigste leverandør av galskap til den norske og europeiske offentlogheten i form av antirasistisk rasisme, virkelighetsfornektende kjønnsideologi og en jevn strøm av moralske panikker, masseskytinger, opptøyer, stadig skiftende offerhierarkier og en påfallende aversjon mot å gjøre noe med sine sosiale utfordringer.
Peter Milligan og Chris Bachalos tegneserie Shade the Changing Man handler nemlig om Amerikas galskap, men slik den artet seg for 30 år siden, altså lenge før interseksjonalisme, transideologi og kritisk raseteori fikk sitt gjennombrudd. Denne serien ble utgitt av DC fra 1990 til 1996 (fra 1993 under Vertigo-imprintet) og utgjorde en fast del av min måmedlige tegneseriediett i denne perioden. Jeg husker godt at jeg likte denne serien bedre enn Sandman, som jeg også kjøpte fast i samme periode. Men det er lenge siden jeg har lest noe Shade nå (om man ser bort fra Steve Ditkos originale Shade fra 1970-tallet da, den leste jeg for et par år siden, men den har temmelig lite med Milligan og Bachalos versjon å gjøre), så jeg tenkte det kunne være gøy å gå tilbake og se om serien faktisk er så god som jeg husker den som. Derfor har jeg nå lest de første 14 nummerne av denne serien. Og ja, jeg kan bekrefte at serien er god; jeg likte den faktisk enda bedre enn jeg hadde forventet.
Den titulære hovedpersonen er i utgangspunktet en agent fra en annen dimensjon som er kommet til jorden for å bekjempe en form for metafysisk galskap som har lekket ut fra en dimensjon mellom vår og Shades verden. Derfor farter han rundt fra sted til sted for å stoppe denne galskapen med sine oppsiktsvekkende krefter og sitt følsomme sinn.
Som engelskmann har Milligan et utenfraperspektiv som er fuktbart når prosjektet er å kaste lys på de ulike avskygningene av galskap man finner i det amerikanske samfunnet. I disse historiene handler det om det nasjonale traumet rundt drapet på John F. Kennedy, de mørke sidene ved Hollywoods filmindustri, hippiene i San Fransisco, hjemløshet, konformitetspress i forstedene. I tillegg behandles sørstatsrasisme og seriemordere.
Som man ser er det ganske forutsigbare og velbrukte temaer som er grundig behandlet i populærkulturen fra før, men det er måten Milligan og Bachalo gjør det på som gjør denne serien så fornøyelig. Der har nemlig en veldig oppfinnsom måte å fortelle historier på, og de prøver noe nytt hele tiden. Under den hippe, postmoderne og, ja man må nesten si det, syrete overflaten, er dette en slags superheltserie der helten hele tiden må løse ulike saker ved hjelp av av de spesielle evnene sine. Men helten er en følsom poet, kjæresten hans er en traumatisert alkoholiker og utfordringene han møter, krever at han må bruke metoder utenom det vanlige og gjerne helt frakoblet all rasjonalitet.
Men det er fortellergleden til serieskaperne som gjør dette til en fornøyelse å lese. Milligans prosa er vel uttenkt, ofte poetisk og full av referanser både til høy- og populærkultur, mens plottene hans er klin kokos og fulle av briljante ideer og innfall som vitner om et kreativt overskudd vi gjerne forbinder med folk som Alan Moore og Grant Morrison. Bachalo (som her tusjes av Mark Pennington og farvelegges av Daniel Vozzo) var på denne tiden tidlig i sin karriere, og jeg må si at jeg foretrekker den litt råere streken han har her fremfor det han mer strømlinjede stilen han har fått siden. Her opererer han i et rom mellom realisme, karikatur og psykedelia, bruker artige optiske effekter og maner frem en slående og ofte skremmende amerikansk ikonografi med sikker hånd. Leseflyten er god, selv om han ofte bruker ganske innfløkt sidelayout og gjerne tosidige oppslag. Også må det nevnes at de psykedeliske omslagsmaleriene til Brendan McCarthy noe helt for seg selv.
For å være helt ærlig vurderte jeg å skrive om ett og ett nummer, slik jeg gjør med Tex Willer, men det var så gøy å lese at jeg slukte en hel haug i en jafs i stedet. Jeg antar at andre lesere med sans for lesestoff med kvalitet og intelligens vil oppleve serien på samme måte. Den er faktisk bedre enn Sandman.
Så vidt jeg har forstått har bare de 19 første nummerne av serien blitt samlet, så det kan bli vanskelig å få tak i alt, om man ikke har så lav moral at man bruker piratsider da.
Og det, kjære leser, er noe av det jeg har lest den siste uken.
Solaris
Stanisław Lem
Solum Bokvennen, 2021
Tolv bøker
Jørn H. Sværen
Kolon Forlag, 2023
Shade the Changing Man 1-14
Peter Milligan og Chris Bachalo
DC Comics, 1990-1991
Kommentarer
Legg inn en kommentar