Tenk deg at Würmstuggu «mottar» et brev fra en science fiction-forening et eller annet sted i Trøndelag, eller kanskje langs Rogalandskysten. I «brevet» blir det ad omveier spurt om redaktøren har lest noen gode science fiction-bøker i det siste. I sitt «svar» forteller redaktøren at han akkurat har lest Diamond Dogs, en kortroman av Alastair Reynolds, publisert i et dobbeltbind med kortromanen Turquoise Days, som han fortsatt har tilgode å lese, før han legger til at «dette er den første science fiction-romanen (og ja, i Norge er det naturlig å kalle en fortelling på 160 sider en roman, uten noe modifiserende prefiks) jeg har lest på en god stund».
Han skriver videre at Diamond Dogs (som visstnok har «svært lite å gjøre med David Bowies poplåt») er en spenningsfortelling med klare allegoriske overtoner. Handlingen er «100 prosent utenomjordisk» og lagt til en fjern fremtid, i universet Reynolds introduserte i Revelation Space. Et team bestående av seks personer med hvert sitt spesialfelt samles av en mann som ønsker å utforske et utenomjordisk objekt på en fjern planet som byr på matematiske utfordringer til sine besøkende. Mer skriver han ikke omhandlingsgangen, men han bemerker at midtpartiet var litt kjedelig å lese. «Her handler handlingen om å løse matteoppgaver i et slags «virkelig» dataspill. Vel, jeg liker dessverre hverken matteoppgaver eller dataspill,» skriver han. Helt negativ er han imidlertid ikke. Mot slutten tar spenningen seg opp igjen, og avslutningen vurderer han som «tilfredsstillende» og sågar «vemodig».
Skal vi tro redaktøren er transhumanisme «et sentralt tema i Reynolds forfatterskap. Dette gjelder også Diamond Dogs. En av figurene er en selvlaget kyborg med en uslukkelig tørst etter å «forbedre» menneskene med teknologi. En annen uslukkelig tørst som behandles i romanen er tørsten etter å nå toppen, seire, avsløre mysteriet.»
Redaktøren skriver at figurene ikke er utstyrt med mye dybde. Selv ikke historiens fortellerstemme synes å ha noe særlig til indre liv. «Men», legger han til, «det er jo ikke uvanlig i en genre som vanligvis er mer opptatt av idéer og teknologi enn mennesker. «Eller enkeltmennesker får jeg vel si,» skyter han inn i en parentes, «for den kollektive menneskeheten er noe science fiction-forfattere ofte har vidløftige tanker om».
Redaktørens svar til den hypotetiske science fiction-foreningen i Trøndelag eller Rogaland avsluttes med en slags anbefaling til «lesere som liker science fiction med mye artig teknologi, noen interessante ideer og en gjennomgående mørk tone» og en meddelelse om at han kanskje kommer til å skrive om bokens andre fortelling, Turquoise Days, når, eller om, han leser den. Til slutt signeres «svaret»
«Redaktøren».
Kommentarer
Legg inn en kommentar